Tåkeprat fra biskopen
Gravferdstaler i Human-Etisk Forbund
erfaring som gravferdstaler for Human-Etisk Forbund. Det bringer meg ofte i naer kontakt med mennesker i dyp sorg. Felles for dem jeg møter, er at de ikke tror på et liv etter døden. Jeg opplever mange som finner kirkens gravferdsritual direkte støtende. Ved jordpåkastelsen sier presten at «Fra jord er du kommet, til jord skal du bli, og fra jord skal du atter gjenoppstå». Som humanist vil jeg gi min tilslutning til de to første formuleringene, men ta direkte avstand fra den siste.
tar Randi Førsund opp problemstillingen med et direkte spørsmål til biskop Halvor Nordhaug: «Viss den levande Jesus som gjer død til liv og ein levande himmel etter døden er avskaffa i Den norske kyrkja, ynskjer eg å få det stadfesta av biskopen».
Og biskopen prøver seg på et svar i BT 12. oktober: «Det er mykje vi ikkje veit om det evige livet etter døden ... Men noko veit vi, og det trur vi på». Om dette «noko» sier han at «Det vil vaere noko heilt anna enn det vi kjenner til no, men ikkje mindre reelt, snarare tvert om». Hvordan kan Nordhaug vite at livet bortenfor graven er mer reelt enn det vi kjenner til nå? Etter min mening gjør biskopen seg her til talsmann for tåkeprat.
TRUBADUREN OG TEOLOGEN Bjørn Eidsvåg reiste sammen med skuespilleren Svein Tindberg for en tid siden rundt med forestillingen «Etterlyst Jesus». Og skal vi tro teologen Eidsvåg, er det knapt en prest i Norge som tror på det som står i trosbekjennelsen om den treenige Gud. Og hvis Bjørn Eidsvåg har rett, prediker altså prestene hver søndag noe som de selv ikke tror på. I EGNE GRAVFERDSTALER forsøker jeg å behandle spørsmålet om evig liv med følgende bilde: Alle her erkjenner at livet på jorden har en grense. At døden er et faktum. Den er obligatorisk for oss alle. Men den som er død, blir aldri helt borte. Vedkommende har gått over i skyggenes rike, som de gamle grekerne uttrykte det. Men en skygge er også virkelig. Den lever videre i våre minner, i våre ord og i våre handlinger.
Dette bildet opplever de etterlatte som meningsfullt – og dermed som en trøst i sorgen.