Det lett å ignorere en hormonell tenåring

Elev ved Amalie Skram VGS

VERDEN ER I ENDRING, men ingen har sagt at vi endrer oss på den beste måten. Det skjer ting jeg mener kunne ha vaert annerledes, men i stedet for å tale ut og strekke meg etter endring, så setter jeg meg ned, klager og skylder på politikerne.

Dette er en beskjed til alle dere som er som meg. La oss blande oss litt. Vi lever her, vi har egne ben å stå på. Vi har egne hender som kan gripe fatt i alle problemer om de skulle ønske det. La oss bli aktive.

FOR DET HJELPER IKKE å stå i ro. Du kan sitte og håpe at en voksen, en

politiker, eller et parti har nøyaktig samme mening som deg, og tenker å handle på den måten du hadde tenkt deg. For å si det rett ut: Sjansen for det er så minimal at det ikke er vits i å håpe på det engang. For selv om du er enig i en sak, så kan du vaere helt uenig i det andre de står for. Men hvorfor skal de bry seg om det? For om vi ikke sier noe, så vet de ikke at et annet perspektiv eksisterer.

Og så er det bedre å si litt, enn å si ingenting. Da er i hvert fall meningen din ute i verden. Den kan bli tatt tak i, eller ikke. Det vil tiden vise. Det som er helt sikkert, er at om vi holder alt inni oss og

sier noe høyt, er det 100 prosent sikkert at ingen får høre meningen vår.

EN HORMONELL TENÅRING som bare babler tull er lett å ignorere. Men om alle tar tak og står sammen, får plutselig de eldre et litt større problem. Vi er et folk, en nyere generasjon, som ser verden på en måte den eldre generasjonen aldri kunne tenkt seg. I hvert fall ikke uten hjelp. Halvparten av tiden føler jeg at de eldre er trangsynte, og at de ikke prøver å forestille seg hva som ligger forbi horisonten engang. Men vi kan dytte dem utfor og få dem til å se at det er vi som snart skal ta styringen. Bare vi kan ta det første steget. Hvorfor ikke bli med i en ungdomsorganisasjon i naerheten, eller skriv et innlegg til avisen?

SÅ, FELLES SUTREUNGER, la oss ta tak og gi de store folkene noe å tenke på. Og om de ikke vil høre, så tvinger vi dem. Vi har rett til å ytre oss og bli hørt. Dere som allerede er ute og skriker, gi plass til én til, og forhåpentligvis mange flere. Vi har egne hender og kan gripe fatt i akkurat hva vi vil.

Er du ikke enig?