Forfattere har også motiver

Tidlig på 2000-tallet traff jeg helt tilfeldig Tomas Espedal på gaten i Paris, og vi slo av en liten prat. I 2006 dukket denne episoden opp som en forstyrrende hendelse i romanen «Gå: eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv». Den var gjengitt sånn noenlunde riktig, slik jeg husker den.

Hadde han derimot diktet fritt om møtet vårt, og gjort meg om til ravende full, naken og morderisk løpende ned Boulevard Haussmann i fullt dagslys, ville jeg nok ha reagert en smule. Fordi møtet ikke var fiksjon eller fantasi. Det skjedde. som skrives i romansjangeren. Skal slik moralisme styre litteraturen, dør den fort.

I verste fall fører den til selvsensur og gørrtrist og irrelevant litteratur. De aller beste forfatterne makter å skrive sine egne erfaringer om til sviende politisk eller ideologisk kritikk, som igjen fører til debatt og kanskje mentalitetsendringer og oppvåkning.