Frode Bjerkestrand
Fiksjonen er ikke helt død, den er bare blitt så virkelig.
SOMMER HENLA politiet en anmeldelse mot forfatter Tomas Espedal, for en voldtekt som skal ha skjedd for syv år siden. En klage på henleggelsen ble også avvist.
Men saken lever videre i Espedals nye roman «Elsken». Dermed blusser debatten om norsk virkelighetslitteratur opp igjen.
MEN DENNE GANGEN er det annerledes. For en gangs skyld er forfatteren åpen om at han har et motiv for å skrive hendelsen inn i boken. Han ønsker «å forsvare seg mot ryktene som gikk».
Kvinnen som leverte anmeldelsen mener hun er gjenkjennelig i romanen, og er svaert kritisk til forlaget. Men Gyldendals sjefredaktør Kari Marstein sier følgende: «Da vi arbeidet med manuset, fikk vi ingen grunn til å anta at dette var annet enn fiksjon».
Uttalelsen er håpløst naiv, og Marsteins forklaring blir enda hulere av Espedals egne uttalelser. Han er jo åpen om motivet for å skrive om saken.
DESSUTEN HAR Espedal aldri tidligere lagt skjul på at kjernen i hans forfatterskap er hans eget liv og opplevelser. Dette vet jeg litt om, for jeg har selv hatt et lite stunt som bifigur i en av hans romaner.
DISKUSJONER OM forfatterens ansvar blir alltid rare, fordi de havner i gapet mellom moralisme og formelt ansvar. Denne grensegangen er vanskelig, og mange har fremdeles har et litt uavklart forhold til den.
I «Elsken» finnes et eksempel på dette. Espedal skriver: «Det var feil mann som var anklaget. Eller anklagen var falsk».
I fiksjonens verden er dette formuleringer som neppe er egnet til å sjokkere. Men her ute i virkeligheten er det en beskyldning om et potensielt straffbart forhold. Det er ikke rart at kvinnen reagerer sterkt på denne omtalen.
ANKLAGENE SOM omtales i «Elsken» er alvorlige, og bør ikke bare håndteres som et «litteraert grep». At Espedal selv aldri trodde at dette kom til å bli en sak, fordi han «anonymiserte» kvinnen, er like naivt som Gyldendal-redaktørens forklaring.
Både forlag og forfattere bør vaere klar over at også romaner kan vaere krenkende og potensielt i strid med lovverket. Ingen kan gjemme seg bak fiksjonsbegrepet med alvorlige anklager om reelle personer.
DET ER LIKEVEL ILLE dersom det blir en vane at forfattere skal stå til regnskap for alt VIGDIS HJORTHS kontroversielle roman «Arv og miljø», som skal bli skuespill på DNS i november, skapte mye debatt om overgrepsproblematikk, arv og litteraturens grenser. Jens Bjørneboes romaner skapte opphetet debatt om skolen og autoriteter.
Agnar Mykle satte hele Norges offisielle moral på prøve. Ingvar Ambjørnsens debutroman «23-salen» var et svingslag mot norsk psykiatri, og det meste som sto i boken hadde Ambjørnsen opplevd selv, som sommervikar.
Uten disse forfatterne hadde norsk offentlighet vaert fattigere, og samfunnet kanskje litt mer autoritaert og undertrykkende.
MITT INNTRYKK er at mange av forlagene er konstant på defensiven i denne debatten, fordi de har en dogmatisk tro på romanen som urørlig og hellig.
Dermed bruker de mye krefter på å belaere leserne om hva fiksjonslitteratur egentlig er. Det er en arrogant og autoritaer innstilling.
Ingen roman bør vaere hellig. Den må tåle debatt, kritikk og sterke reaksjoner.