Frykter en snevrere debatt
– Den faktasjekken som nå foregår av litteraturen, volder mange forfattere ubehag og uro, sier Heidi Marie Kriznik, leder i Forfatterforeningen.
Forfatterforeningens leder følger debatten om virkelighetslitteraturen tett. Hun er opptatt av at det ikke må drives forhåndssensur av forfatterne.
– Jeg opplever at forfattere flest har en stor etisk bevissthet rundt egne tekster, sier Heidi Marie Kriznik til Aftenposten.
Hun vil ikke uttale seg om enkeltforfattere, men synes det er forståelig at det nå snakkes om forholdet mellom fiksjon og virkelighet og bruk av levende modeller i romaner.
– Litteraturen skal ikke brukes til å skape en egen agenda for forfatteren, men det ligger et erkjennelsesmessig potensial i litteraturen. Det å skrive er også bearbeidelse av minner og erfaringer, sier Kriznik.
Hun sier at mange forfattere opplever at det offentlige rommet kan vaere trangt.
– Mange kan oppleve at et ytre blikk styrer det man skriver, og mange kan kjenne på uro og ubehag knyttet til hvordan ting blir fortolket av leserne, sier hun.
– Den faktasjekken som nå foregår av litteraturen, volder mange forfattere ubehag og uro. Jeg vet at mange forfattere er redde for det fokuset som kan komme når man slipper en bok. Samtidig er det leit når noen føler seg uthengt eller rammet, sier hun.
Kriznik synes det er viktig at også mediene diskuterer de etiske sidene ved saken.
– Jeg er redd for hva denne debatten gjør med den offentlige samtalen om litteratur. Jeg er redd for at vi snevrer inn debatten, og at forfatterne vil begrense seg for mye. Vi må holde den kunstneriske friheten høyt, og det er jo ikke noe nytt at forfattere skriver om eget liv, sier Kriznik.
PÅ DNS ER DET prøveinnspurt på «Arv og miljø», som for første gang settes opp i teaterversjon. Urpremieren er 21. november.
Da regissør Kjersti Horn og jeg møttes for snart to år siden for å velge ut et samarbeidsprosjekt, hadde vi begge nylig lest Vigdis Hjorths roman, og begge var sterkt berørt.
Vi mente, i likhet med veldig mange andre, at «Arv og miljø» var en gnistrende litteraer skildring av et familieoppgjør og om å utforske sin egen livshistorie. Det er en historie som rommer perspektiver som mange kan kjenne seg igjen i, og den tar opp viktige tema.
I ET DEBATTINNLEGG 6. november påstår Einar Offer-Ohlsen at handlingen i romanen «beskriver virkelige hendelser i en eksisterende familie, som forfatteren er en del av».
Denne oppfatningen speiler den betente debatten om virkelighetslitteratur som kom i kjølvannet av utgivelsen.
Selv om Vigdis Hjorth, i motsetning til f.eks. Knausgård og Espedal, har understreket at «Arv og miljø» er fiksjon, er det som kjent blitt påpekt paralleller til Hjorths egen familie, og søsteren har underbygget dette med å utgi et motsvar i bokform.
I INNLEGGET ber Offer-Ohlsen DNS om å begrunne valget om å sette opp «Arv og miljø», med tanke på de etiske spørsmålene det kan medføre. Han spør også hvordan man kan forsvare forestillingen utfra teatrets strategi.
DNS skal «skape samfunnsrelevant, engasjerende og vesentlig teater av høy kunstnerisk kvalitet». Så hva er en god fortelling og en viktig historie?
TEATERET ER EN MØTEPLASS hvor ulike perspektiver på grunnleggende problemstillinger blir presentert. Vi leter etter fortellinger som kan åpne opp for refleksjoner rundt identitet, selvforståelse og vårt forhold til familie og samfunn.
Og vi leter etter tekster som er så godt skrudd sammen at de viser langt utover seg selv
«ARV OG MILJØ» er en roman som ikke bare forteller en gjenkjennelig historie om arvekonflikter, men den handler også om Bergljots store dilemma; hvordan kan hun ha et normalt forhold til sin familie, en familie som har valgt ikke å tro på hennes overgrepshistorie?
Den handler også om hvordan alle i denne familien har forskjellige opplevelser av det som har skjedd. I romanen, og så også i teaterstykket, er ingenting svart eller hvitt. Det er et refleksjonsrom der alt og alle, også Bergljot selv, blir satt spørsmål ved.
VI FØLGER BERGLJOT gjennom en lang reise hvor hun utforsker smerte og sannhet og sloss med sine egne reaksjoner, fornuft og følelser.
Det dreier seg om å vaere tro mot seg selv og holde fast ved sin egen overbevisning, selv om alle rundt forteller at du tar feil.
SELV OM DET er Bergljots historie vi følger, er «Arv og miljø» en undersøkelse som snur og vender på ulike perspektiver.
Den har aldri påberopt seg sannheten. Det er andre som har drevet faktasjekk av romanen og «avslørt» likheter med forfatterens liv. Det er andre som har karakterisert den som virkelighetslitteratur.
OPPLEVELSEN av å bli utlevert som levende modell henger tett sammen med denne merkelappen. At noen opplever seg krenket av boken er selvsagt utfordrende. Det er viktig å diskutere kunstens etiske ansvar.
Men valget om å løfte frem Bergljots historie på Store Scene bunner i at den har allmenngjort sitt tema.
INTERESSEN FOR sensasjonspregede opplysninger og «biografiske avsløringer» tar generelt mye fokus i samfunnet vårt.
Debatten om hva som er «levd liv» og hva som er løgn i «Arv og miljø» har på mange måter gjort at de viktige problemstillingene i fortellingen har kommet i skyggen.
Den tar opp tabuer i privatsfaeren og formulerer en smerte som mange vil kjenne igjen. Det handler om fortielse og muligheter for frihet og forsoning. Dette er bakgrunnen for at vi lager teater av «Arv og miljø».