Med hjerte og hjerne
Det mennesket som ikke liker Linda Eide kan umulig ha en sjel.
da Eide oppdaget at morens liv faktisk ikke startet den dagen hun ble født, ble hun forundret. Og ville vite mer. Og gjerne alt.
I EN ENKEL OG STILIG scenografi bestående av blå vegger som også er lerret og stue, tar hun oss med på en reise til både gamle dager og samtiden. På Voss og ut i verden. Gjennom faste telefonsamtaler med sin nevenyttig mor (stemmen er av skuespiller Liv Bernhoft Osa) prøver hun å finne ut hvordan hun er blitt sånn hun er blitt og hvorfor.
EIDE STUDERER gamle familiebilder og videoer. Postkort og fotoalbum. Og det som i utgangspunktet kan høres veldig personlig ut, blir også veldig universelt. For Eide formidler familiens historie med varme og nysgjerrighet. En del overraskelser og alltid kjaerlighet.
Forestillingen er absolutt en hyllest til moren, men den er likevel ikke et glansbilde. Moren har gjort ting som var gjengs i sin samtid, men som virker fremmede for Eide, og hun tematiserer gjerne generasjonskløften som oppstår.
Men dette er ikke bare en underholdende fortelling om en mor mange kan kjenne til eller kjenne seg igjen i. Dette er også en fortelling om klassekamp, bygdeliv og feminisme, selv om Mottro kanskje selv aldri ville brukt disse begrepene.
Kanskje forventet jeg mer turboshow, mer tull og tøys, jeg vet ikke helt. Men jeg elsker alt alvoret som finnes her. Det rolige tempoet og den tilbakelente stilen kler Eide. De små musikksnuttene pakker inn forestillingen aldeles nydelig og fortellingen er i det hele tatt tett og effektiv.
Og til sist: for en scenepersonlighet Linda Eide er. Skulle tro hun aldri hadde drevet med noe annet enn scenekunst.