Hva skjedde med barnets beste?
Jeg tok en ekstra titt i speilet på badet i morges og skjønte fort at mine bryster egner seg dårlig til amming. Veldig dårlig.
Men er det egentlig noe nytt? Har ikke det vaert en sannhet siden tidenes morgen? Alle kvinner er vel egentlig skapt for å føde. Skapt for å føre slektens gener videre.
Som menn er vårt lodd i livet å vaere avlshingster, og begge deler er like viktig for at nytt liv skal skapes. Både mor og far er nok like viktig i et barns liv og oppvekst. Bare i forskjellige deler av den. ikke bare bommer på blinken, men skyter helt i feil retning! For det er vel ikke hvem som er i jobb eller ikke, vi må fokusere på. Men barnet og familiens ve og vel. Selvsagt så håper jeg vårt barn vil ta flaske. Slik at jeg også kan få ta del i den kosen. Men faren med for mye flaske er vel at barnet ikke lenger er interessert i mors pupp. Fordi at den er mye tyngre å suge av. Og dette vil jo igjen gjøre mor til kun en melkeku. Bare at melkekuer er beskyttet av norsk lov. At så lenge de produserer melk, så er dette også det eneste de skal gjøre. De skal spise, hvile og produsere.
Men er du en menneskelig melkeku, derimot, da skal du også gå på jobb 37,5 timer i uken pluss at du gjerne skal amme, gjerne tre og fire ganger hver natt. Ser for meg at min kjaere hustru kommer til å bli ganske så loslitt og kommer til å føle seg som en vridd vaskefille relativt tidlig i løpet av mine 15 uker som hjemmevaerende. Jeg skjønner ikke helt hvordan det kan vaere til barnet og familiens beste. (Men så er ikke jeg på Stortinget heller). mødre som istedenfor å gå tilbake i jobb, vil ta ut ulønnet permisjon de første fem ukene av fedrekvoten. Men dette er bare mulig for dem som har økonomi til det. Vi andre må heller bare gjøre det beste ut av det, og håpe at dette ikke sliter ut både mor, barn og far. I mine øyne vil dette gjøre at staten er med på å lage et klassesamfunn blant småbarnsfamilier. Blir det da riktig som vi liker å si at «vi er verdens beste land å vokse opp i»?
NEI, MENER JEG. Og det er her jeg synes at jeg kan komme med en kjempeidé. For ikke bare er Norge verdens beste og tryggeste land å vokse opp i. Men også et av verdens rikeste land. Så hva da med å virkelig ta begrepet «begge foreldrenes deltakelse» på alvor. Og la heller mor og far få fire eller fem av disse ukene felles. I ordets rette betydning. Der begge er 100 prosent til stede i barnets liv. Uten at mor skal måtte ta ut ulønnet permisjon eller langtidssykemelde seg.
For det er jo ikke hvem som er i jobb, men både mor og fars mulighet til å knytte bånd med den nyfødte, som er viktig. Dette siste er nok en ganske så hårete drøm. Men poenget mitt er at la oss som familie få bestemme hvordan vi vil fordele permisjonstiden vår. Slik vi mener at det er til familien og den nyfødte sitt beste.