Frode Bjerkestrand

Norsk har endelig fått en oversikt over sitt mørkeste ordforråd. Det var for helskota («helvete») sagori («satan») på tide.

DET NORSKE SPRÅKET er ikke for amatører. I alle fall ikke etter denne bokhøsten. Ruth Vatvedt Fjeld er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun har tatt seg bryderiet med å skrive den aller første offisielle oversikten over norske ukvemsord.

«Norsk banneordbok» kom ut for noen uker siden, og den gikk merkverdig stille i dørene.

PROSJEKTET KAN ved første ørekast høres tvilsomt ut, men Fjeld har gått usedvanlig grundig til verks.

Boken er formet som et akademisk belagt leksikon, og er samtidig en interessant språkhistorisk analyse om oss nordmenn. Den sier en hel del om hvordan vi forholder oss til hverandre, til himmel og helvete og sånn.

FOLK SOM DRIVER og diskuterer det slitsomme begrepet «norsk kulturarv» for tiden, bør ha denne boken i hyllen hjemme. Fordi den sier også noe om hvor ulike vi er, vi som bor på denne stripen av gneis og granitt. Og hvor drivende beisk du kan snakke norsk, om du blir sint nok.

Men boken viser også hvor flinke vi er til å pakke inn våre forbannelser, i frykt for sjefens eller gudenes vrede. Vi eier da litt dannelse, tross alt.

LA OSS BEGYNNE med et enkelt begrep som «pytt». I dag brukes det i hytt og pine for å beskrive ting som er bagatellmessige og overkommelige, som i frasen «pytt, pytt, det gjør ikke noe». Men ordet stammer fra det norrøne ordet «pyttr», eller på latin «puteus», som betyr «brønn».

Ordet refererer til pølen av svovel, flammer og pine, som var det første man møtte på vei til skjaersilden. Alle som ville til himmelen, måtte uti den pølen for å renses, før de kunne slippe gjennom perleporten.

«Å bruke en så fael opplevelse som uttrykk for likegyldighet, var en svaert sterk ed», skriver Fjeld.

OG TIL ALLE DERE erkebergensere som fremdeles går rundt og sier «dekarten» i tide og utide: Ordet er en dialektal variant av begrepet «djevelen».

En besvergelse til de ondeste av makter, altså.

FORFATTER RUTH Vatvedt Fjeld bruker en del sider på å forklare hvorfor vi snakker så stygt noen ganger. Hun viser til at det finnes dokumentasjon på språklige tabuer i de aller eldste av oldtidens skrifter, blant annet i 3000 år gamle papyruser fra Egypt.

Det var makthaverne som satte