ANMELDT

Lagunen Storsenter

Hovedeier, Olav Thon Oslo-arkitektene Hille-Melbye

KJØPESENTRENE OPPARBEIDET seg på slutten av det 20. århundre et så frynsete rykte at det ble lagt restriksjoner på dem.

I de seinere årene har man likevel klart å omgå restriksjonene ved å kombinere utvidelse av kjøpesentrene med en liten andel boliger. Dermed har man kunnet kalle prosjektene «byutvikling» og fått dem godkjent av myndigheter som har vaert vennligsinnet mot alt som minner om fortetting.

Kjøpesentrene har derfor nådd en ny gullalder, iallfall i Bergensområdet. Nye Lagunen er blitt landets største kjøpesenter, og resultatet vitner om store ambisjoner, politisk kløkt, og stor dyktighet på veien fra idé til utførelse. MEN HVA MED ARKITEKTUREN? Ved første øyekast, etter en spasertur rundt bygget, sitter man igjen med et forvirret inntrykk.

Det er uvisst om nye Lagunen Storsenter i det hele tatt er ment å betraktes som arkitektur. Fasaden som henvender seg vestover mot Rv 580 og rundkjøringen ved Lagunens innkjøring, er en kolossal, svart blokk, så massiv og avvisende at det likner en kulisse i filmen «Blade Runner».

SOM ARKITEKTONISKE grep, er skalaen og monotonien i form og materialer en provokasjon, som enten er blitt til fordi noen ønsket å oppnå en slik effekt, eller kanskje mer sannsynlig: fordi ingen brydde seg om hvordan dette ville se ut fra utsiden.

Innenfor storhandel- og kjøpesenter-tradisjonen finnes det nemlig mange eksempler på byggverk som er tegnet innenfra og ut, hvor fasadene ser ut som om de ble tegnet helt til slutt, av en overarbeidet arkitekt, etter at alle andre var gått for dagen og lyset skrudd av på arkitektkontoret.

Mange slike bygg viser en total forakt for arkitekturfagets idealer.

Hva kan man for eksempel si om Ikea Åsane som arkitektur? Så lenge folk kommer for å kjøpe varene som finnes inni bygget, er det åpenbart få som bryr seg.

MEN LAGUNENS FASADE mot Rv 580, hovedåren mellom Bergen sentrum og Bergen lufthavn, påkaller seg oppmerksomhet. Den har som all annen arkitektur et budskap som oppfattes, enten bevisst eller ubevisst, av iakttakeren.

Store bygg utstråler makt, og har til alle tider tjent som budbringere for de herskende klasser. Fra Pyramidene i Egypt, templer og borger, via høymiddelalderens Bologna der handelsfamiliene kivet om å vise sin status ved hjelp av høye tårn, til katedraler og slott, og i vår tid: skyskraperne.

Hovedeieren av Lagunen er den norske eiendomsbransjens solkonge, Olav Thon.

SETT FRA BYBANESTOPPET i nord blir inntrykket av fasaden straks et annet. Her er det massive preget fra vestfasaden byttet ut med en mindre, og mer menneskelig skala og et tablå av oppbrutte, geometriske volumer sentrert rundt et ytre gårdsrom som likner en gate.

De geometriske formene likner byggeklosser som er satt sammen i et variert og tilsynelatende tilfeldig mønster, antakelig for å lede tankene hen mot noe «bymessig».

PÅ DETTE PUNKTET er nye Lagunen et tidstypisk kjøpesenter som imiterer en idé om det «urbane». Med en passelig grad av visuell kompleksitet føres tankene lett hen på byscener man har sett andre steder.

For nye Lagunen blir resultatet det samme som for de mange andre kjøpesentrene verden rundt som forsøker å likne på en by: Det ligger en hinne av noe abstrakt over det hele.

Autentisiteten som kjennetegner de virkelige byene, mangler. Lagunen likner mer på en film enn på virkeligheten.