Av
ning) og broren (Svein Harry SchöttkerHauge).
Det er innledningsvis et uvant format, der de i tur og orden dukker opp skjermen. Det er så konkret at etter noen replikker på skjermen, sier Bergljot på scenen «sa hun» eller «sa han».
I fortellingen er Bergljot fra starten av distansert til familien sin. Hun har allerede tatt avstand til flere av dem, før arveoppgjøret henter henne inn i en salig miks av livsløgner, vold og svik, men også kjaerlighet.
DET EVIGE SPØRSMÅLET handler om arvesynd, og hvordan unngå å utsette barna sine for den smerte man selv har opplevd. Og hva man skal tolerere av usannheter for selv å klare å leve videre.
I den selvbiografiske boken «Går du nå, er du ikke lenger min datter», skriver forfatter Anne Bitsch om den gangen hun sendte den danske filmen «Festen» til sin far i gave på hans 60-årsdag.
Faren hadde utsatt henne for overgrep, og hun hadde ikke snakket med ham på årevis. Tilbake fikk hun et takkekort, hvor han fortalte hva de hadde fått å spise på bursdagsfesten hans.
Også i denne fortellingen brukes nettopp «Festen» som et referansepunkt for hva som kan skje når den borgerlige, sofistikerte idyllen brytes.
Både Bitsch og Hjorth skriver dypt forstyrrende om hva et menneske er i stand til å gjøre for å unngå konfrontasjoner, oppgjør og å ødelegge den gode stemningen.
SÅ HVORDAN FUNGERER det å komprimere alle disse enorme vonde, vanskelige og naere tingene, og attpåtil i så stor grad over på video?
Det fungerer overraskende bra. For det første viser det hvor alene Bergljot føler seg, mens familien bokstavelig talt snakker over hodet på henne. Og venner, kjaereste og barn kommer med råd.
Samtidig er det spent samspill mellom dem. Skuespillerne er filmet i et naert utsnitt hele tiden, tett innpå og i et stort format. Her må detaljene sitte, og det gjør det virkelig også. Enormt virkningsfullt.
Den ene etter den andre briljerer. Agnete Haaland som endelig har satt seg selv på scenen (vi var jo tross alt vant med tidligere teatersjef Bjarte Hjelmeland som stadig tok seg en tur ut i scenelyset) er virkelig mesterlig som Astrid.
Med nervøse rykninger og et oppskjørtet vesen er det en rolletolkning som utmerker seg. Men det er uten forkleinelse for noen andre, for hele kollektivet gjør virkelig fine tolkninger, og det er egentlig en fryd å komme så tett opp i fjesene.
Datteren Tales (Ameli Isungset Agbota) oppgjørsmonolog er også et stykke skuespillerkunst som gir et lite øyeblikk med gåsehud.
ALENE PÅ SCENEN SPILLER også Elvik godt ut Bergljots ambivalens og kvaler. I alt mørket har hun også en komisk teft i måten hun avleverer replikkene. Det føles forløsende.
Hun fyller virkelig hele den store tomme scenen alene, men best er det når hun kommer tett på oss. Noe som egentlig gjerne kunne skjedd oftere.
Noe skjemmende rot med replikker og litt småkrøll der skuespillerne på video og scene snakker i munnen på hverandre oppsto. Men det er sånt man regner med lukes vekk når forestillingen får litt spilletid.
LIKEVEL KJENNES FORESTILLINGEN litt for intens noen ganger. Det blir mye rastløs vandring og mange utbrudd for Bergljot, og formspråket fremstår etter hvert noe repetitivt.
Dramaet som i boken tar mange hundre sider å utvikle, blir noe forkortet og mer eksplosivt i sceneversjonen. Da mister man noen aspekter, men det tilføres også noe helt nytt i miksen.
Dette kan umulig ha vaert en lett oppgave å gi seg ut på. Men modige valg gir gode resultater og en forestilling det står respekt av.
Teateranmelder i BT