Wardruna gjør Norge rikere
Så intenst og fysisk at man kjenner det i mellomgulvet.
HBO-SERIEN «VIKINGS» gjorde nordisk kultur spennende igjen for folk flest, men uten ostringen Einar Selvik og hans Wardruna ville vi vaert en fattigere kulturnasjon.
På det nye albumet «Skald» er dette tydeligere enn noen gang før.
WARDRUNAS NORRØNE folketoner var lenge en temmelig godt bevart hemmelighet selv i det bergenske musikkmiljøet. Dette til tross for to bunnsolide album og koblinger til Gorgoroth, et av landets mest beryktede svartmetallband.
Med «Vikings» – hvor Selvik både spiller mindre roller og deltok på produksjonssiden – endret dette seg, og bandet hadde derfor ikke det minste problem med å fylle Bergenhus festning med hengivne publikummere.
«SKALD» ER EN SAMLING av låter hentet fra Wardrunas tidligere album, samt den berømte TVserien. Men denne gangen er låtene fremført akustisk i studio, noe som gir dem er mye råere og mer nakent uttrykk.
Med lyre, tagelharpe og bukkehorn gjenoppliver Selvik den gamle skaldetradisjonen, og formidler med en upolert kraft det er vanskelig ikke å la seg bevege av.
SELVIK FORMIDLER med en intensitet og en tilstedevaerelse som er så fysisk at man kjenner det i mellomgulvet. Det er ikke alltid like vakkert, men teksturene og stemningene maner frem en sjelden ro.
Norrønt kan nok virke fremmed for mange, men det intime og meditative ved innspillingene gjør at det likevel føles naert.
«SKALD» GIR IKKE ved dørene. Det nesten 16 minutter lange vokalsporet «Sonatorrek» – minnekvadet Erik Skallagrimsson ifølge sagnet diktet etter tapet av sine to sønner – har nok en noe begrenset kommersiell appell.
Men det er nettopp dette som er «Skald»s store styrke: Selvik henter frem en del av den norrøne historien og gir den nytt liv. Teksten kan nok virke ugjennomtrengelig for de fleste, men sårheten, sorgen og savnet er likevel til å føle på.
Og kanskje kan Skallagrimssons ord om å leve videre etter et slikt tap vaere like gyldige i dag?
AKKURAT HVORDAN norrøn musikk låt, vet vi ikke så veldig mye om. Nordmennene – og senere vikingene – brukte heller runer enn sitt eget skriftspråk, noe som gjør at man må ty til andres beskrivelser.
Den mauriske kjøpmannen al-Tartushi som levde på slutten av 900-tallet beskrev sangen han hørte under sitt besøk på handelsstedet Hedeby (sør i Danmark) som «en rumlelyd fra halsen deres, nesten som fra en hund, bare mye mer bestialsk».
Vi vet også at vikingene brukte ulike fløyter og horn, lyrer, munnharpe og rytmeinstrumenter, men dette er ikke nok til å gjenskape det musikalske uttrykket fullt ut.
HELDIGVIS HAR DET heller aldri vaert et mål for Wardruna. Isteden er den norrøne kulturen en inspirasjonskilde til å skape noe nytt som kan vaere relevant for samtiden.
Musikkanmelder