Frode Bjerkestrand
Til det norske kulturfeltet: Festen er satt på vent. Hilsen Trine.
E SISTE UKENE har kulturminister Trine Skei Grande (V) forsøkt å dempe forventningene til stortingsmeldingen «Kulturens kraft», som ble presentert fredag formiddag. «Den blir veldig overordnet», har hun sagt.
Det er en noe spesiell oppvarming, ikke minst siden kulturfeltet i Norge har ventet i 15 år på den. Håpet om at meldingen skulle rydde opp i kulturpolitikkens verste skjevheter har vaert høyt.
Jeg tipper mange aktører sitter med enda større spørsmål i dag enn i går.
ETTER EN SERIE bleke og småttenkende kulturministre har Trine Skei Grande (V) varslet at hun ønsker å restarte norsk kulturpolitikk. Få har tatt ansvaret for denne lille posten på statsbudsjettet (ca. én prosent) med større patos og virkelyst enn henne.
Hun er tross alt ikke bare statsråd for nasjonens sjel, men partileder i tillegg. Den nye kulturmeldingen er dermed Venstres mulighet til å prege norsk politikk i mange år fremover.
Så ja, kulturmeldingen er som varslet «overordnet», en 99 siders lang og altfor ordrik beskrivelse av hvordan verden har beveget seg siden 2003, og hvilke konsekvenser det får for hvordan vi mennesker forholder oss til hverandre, og til kultur.
Det er kanskje verd å minne om at verken smarttelefonen eller Facebook fantes den gangen. Kulturforbruk og -produksjon er noe helt annet i dag, og kulturpolitikken er ikke rigget for å håndtere utviklingen.
Norsk kulturliv er i svaert høy grad offentlig finansiert, og det er prisverdig at noen også forsøker å løfte kulturen inn i post-olje-alderen.
MEN KULTURMELDINGEN er også en bekymringsmelding. Norge og verden plages av utvikling der ekkokamre, isolasjonisme, nasjonalisme og fremmedfiendtlighet begynner å bli seriøst destruktivt for samfunnsdebatt, samarbeid og mellommenneskelig forståelse.
Grande fremhever prisverdig nok kultur som kunnskapsformidler, murbrekker og demokratibygger. Dette er noen av statsrådens viktigste begrunnelser for i det hele tatt å lage en kulturmelding. Fint at hun er så tydelig på dette.
Men aspektet gjør kulturmeldingen ekstra interessant, fordi den også kan tolkes som en liten klessing til kunnskapsfornektende populister hos Venstres naere samarbeidspartner i regjering, Fremskrittspartiet. Det er ikke altfor mange år siden partileder Siv Jensen selv var erklaert klimaskeptiker.
Trine Skei Grande var engasjert, på grensen til belaerende, da hun presenterte meldingen i Oslo fredag. Mye av talen gikk med til å fortelle hva kulturlivet MÅ eller SKAL gjøre de neste årene. Problemet er at Grande er svaert lite konkret på hva det KAN gjøre.
STORTINGSMELDINGER ER SJELDEN krystallklare i sine løfter. Men her blir kontrasten mellom Grandes nesten alarmistiske språk og meldingens uforpliktende formuleringer påfallende.
Tomme fraser som «støtte opp under», «oppfordre til», «sørge for», «medvirke til» og «oppfordre» går igjen i rikt monn i alle lister over «prioriteringar og vidare oppfølging». Ikke saerlig overbevisende.
Kulturledere utenfor Oslo er naturlig nok mest opptatt av kapittel 13, som handler om «organisering og ansvarsdeling».
Det såkalte Hagen-utvalget foreslo i vinter at bare de store kunst- og kulturinstitusjonene i Oslo skulle finansieres av staten. Det økonomiske ansvaret for nasjonale institusjoner utenfor hovedstaden skulle overføres til de nye regionene.
Signalet var elendig, og en bekreftelse for alle som tror på de aller verste av norske sentraliseringskonspirasjoner.
KULTURMINISTEREN ØNSKER å rydde opp i rotet og mangelen på kommunikasjon mellom stat, fylke og kommuner i bevilgningssaker. Det er fint.
Sentralbadet i Bergen er ett eksempel på en slik underlig prosess. Her kom staten med sine 230 millioner kroner først, noe som forpliktet Hordaland fylke og Bergen kommune til å komme med samme beløp.
Problemet var bare at ingen hadde sjekket med fylkestinget først. De nektet å belite seg, slik at kommunen til slutt måtte gå inn og dekke fylkets andel. Sånn kan man ikke ha det.
Kulturmeldingen er tvetydig på dette med organisering og finansiering. På den ene siden mener statsråden at det er gode grunner til å videreføre ordningen med delt finansiering.
På den andre siden nevner ikke meldingen hvilke institusjoner som fremdeles skal få penger fra staten eller kulturrådet, og slippe å bakse mot dårlige veier og videregående skoler på fylkesbudsjettet.
KULTURMINISTEREN ANTYDER at departementet hennes skal reise rundt i landet og diskutere med de nye fylkene hvem som skal prioriteres.
Å desentralisere makt på den måten er en fager tanke. Men i verste fall legger kulturministeren her opp til en potensielt grisete og splittende prosess, mellom regioner og institusjoner.
Neppe det landets viktigste kulturformidlere og de nye fylkene trenger akkurat nå. Du kan forestille deg stemningen her i byen, dersom Vestland fylke blir tvunget til å velge mellom Harmonien eller Den Nationale Scene, for eksempel.
HVORDAN TRINE SKEI GRANDE skal sette sin kulturpolitikk ut i livet, vil forhåpentlig bli tydeligere de neste månedene.
Da kommer egne stortingsmeldinger, rapporter og strategier om alt fra mediepolitikk, språk og biblioteker, til barneog ungdomskultur, kulturminner, kultur og reiseliv og minoriteter. Og så kommer det en ny språklov i tillegg.
Statsråden legger altså opp til et kulturpolitisk hurtigløp landet knapt har sett maken til. Så forventningene er ikke akkurat mindre nå. Ikke fallhøyden heller.