Når livet blir for stort
alkoholproblem kollapset på jobb før han fikk hjelp.
Jeg er blitt fortalt sterke historier om individuelle Akan-avtaler, hvor en av personene gikk gjennom behandling og fikk flytte tilbake til familien etterpå, og den andre som var så langt nede at han tok livet sitt.
Jeg har veiledet i en sak der en ung mann røyker hasj for å døyve misbruk og vold i oppveksten. Og jeg har snakket med en leder som trengte råd etter å ha reist på sykebesøk til en ansatt, som han oppdaget bodde i campingvogn på tunet til foreldrene. Ruset tok han imot lederen sin og inviterte han inn på kaffe i den lille, rotete vognen.
OG DA SLÅR DET MEG: Hvordan kan det gå så langt? Hvorfor reagerer vi ikke før – ser vi virkelig ikke hva som foregår med kollegaen vår før han kollapser på jobb? Er vi så feige at vi ikke tør å snakke med ham, eller er vi så redde for å ta feil eller si noe galt at vi heller lar vaere? Tenker vi at det går over av seg selv?
For vi er ganske gode på det. Svare «takk, bare bra» når noen i forbifarten spør hvordan det går. Det skulle jo tatt seg ut om du svarte «nei, det går skikkelig dritt akkurat nå». Da må den andre stoppe opp å lytte, spørre mer, og du må vaere åpen og fortelle.
DET ER KREVENDE. Det er følelsesmessig krevende! Og jeg lurer på om det er akkurat det det handler om: Frykten for å kjenne på og stå i vanskelige følelser hindrer oss i å snakke med noen og kanskje også be om hjelp. Sammen med en dose skam fordi man ikke svarer på samfunnets og omverdenens forventninger, blir nederlaget desto større. Så da velger vi den enkleste utvei, som er å skjule det så godt vi kan.
En venninne opplevde «omsorgen» i løpet av en skilsmisse som kvelende og sa: «Jeg orket ikke å høre at folk syntes synd på meg, så jeg beit tennene sammen og sa ikke et ord til noen».
UANSETT GRUNN, handler det om mestring eller overlevelse. Det er ikke ond vilje, det er ikke manipulasjon, det er ikke løgner, det er heller ikke et ønske om avstand. Det er bare så himla krevende å vaere menneske noen ganger. Og da er det lettest å velge den enkleste utveien. Late som. Til det raser. Hvis det raser.
Det krever både trygghet og mot å be om hjelp, eller for å snakke med en som man ser ikke har det greit. Trygghet til å kjenne på egne og andres følelser. Mot til å snakke om vanskelige og noen ganger tabubelagte temaer.
OFTE SKAL DET SÅ LITE til. En varm klem. Et forløsende ord. En liten timeout hvor man bare er til stede. Vi mennesker har en helt unik evne til å korrigere oss selv, til å justere retning, og til å foreta kloke valg bare vi får en mulighet. Vet du at akkurat du kan vaere den som gjør det mulig? Akkurat du kan vaere den som får kollegaen eller vennen din til å løfte blikket og se muligheter som fører til endring. Som Trygve Skaug så vakkert beskriver det: «Når bølgene slår mot knausene her så tangkvastene spruter flere meter opp i lufta, kan du hjelpe meg da å flytte det tunge blikket mitt til et sted der ute hvor alt tross alt ser ut til å vaere i vater».
DET KAN BLI ÅPNE, vonde gnagsår av de store støvlene. Akkurat som livet kan bli for stort, for vondt og for vanskelig å håndtere noen ganger. Det kan bli annerledes, ikke alltid som vi drømte om. Men det går bra. Og hvis noen står langs veien og heier på deg, blir det vanskelige litt enklere å håndtere.