Jeg drømmer om å vaere bergenser
Men kan man vaere bergenser når man har talefeil?
Forretningsmann
HVA VET EGENTLIG bergensere om dårlig selvbilde? Ingenting! Men jeg vet. For hele mitt liv har jeg drømt om å vaere som dere. Jeg drømmer om å vaere bergenser! Men kan man vaere bergenser når man har talefeil?
FOR GEELMUYDEN-SLEKTEN begynte det så bra. Vi seilte inn Korsfjorden fra Nederland som båtflyktninger en vakker maidag i 1660. Fikk borgerbrev, kjøpte hus i Strandgaten og hytte ved Smålungeren omtrent der Hotel Norge ligger nå. I 1769 kjøpte vi Damsgård. Og satset vår aere på å holde Norges beste fester frem til 4. juledag 1795. Da var portemoneen tom.
Men pungen var full. Vi lagde barn på løpende bånd. Nesten bare jenter. Så familienavnet holdt på å dø ut. Et lite stykke bakover er jeg sannsynligvis i familie med de fleste av dere. Ikke bli fortvilet nå. Det kan hende det går bra med dere likevel!
MOREN TIL OLE BULL het Geelmuyden. Lenge kalte Ole Bull seg Ole Geelmuyden Bull, akkurat som lillebroren Knud. Knud var utdannet kunstmaler, men solgte dårlig. Da fikk han en genial forretningsidé; han bestemte seg for å tegne penger. Planen var å trykke opp 200.000 hundredalersedler, tilsvarende en femtedel av Norges driftsbudsjett. Her ligger en viktig laering i familien: Skal man først ta risiko, må oppsiden vaere betydelig!
Knud ble dessverre tatt for falskmyntneri og sendt til Australia på straffarbeid. I 1845 satt min slektning i lenker under dekk på et engelsk fangeskip.
AV HENSYN TIL OMDØMMET sitt strøk fiolinisten Ole «Geelmuyden» fra navnet.
Ole Bull ble kjent, og Geelmuyden-navnet ble borte. Her ligger en annen viktig laering: Pass på omdømmet ditt, den frie borgers hederstegn. Jeg har lest at noen mener Ole Bull var en stor fiolinist. I vår familie har vi alltid sett på ham som en dyktig pr-mann!
Så begynte nedturen. Vi gikk konkurs. Noen ble prester, andre kunstnere. Noen hadde ikke annet valg enn å bli politikere.
Aller verst gikk det med min tippoldefar, som flyttet fra Bergen til Trondhjem og seinere til Oslo. Til disse byene som dyrker depresjon og tungsinn. Har dere noensinne møtt en morsom trønder? Eller en optimistisk oslomann? «Depression is sadness gone wrong», sier engelskmennene.
Bunnpunktet for meg ble den store klassiske vestlandsturen sommeren 1967. Vi skulle til Bergen, men kom aldri lenger enn til Voss. Der gikk min far tom for Cutty Sark whisky. De hadde ikke Cutty Sark på Voss, så han måtte hjem til polet på Frogner. Bergen forble en fjern drøm.
Livet var uutholdelig. Selvbildet dårlig. Da jeg var 18, var jeg lei av å tråkke rundt i granskogen på det forknytte Østlandet. Jeg la en plan.
begynte jeg på Norges Handelshøyskole. Jeg annonserte etter hybel i Bergens Tidende, og skrev «ung konservativ NHH-student søker bopel». Jeg fikk hundrevis av tilbud og endte opp hos enkefru Molly Meyer i Strandveien 18 på Eidsvåg, som dessverre kastet meg ut etter kort tid. Seinere inviterte Veslemøy Saeverås meg hjem på Storhaugen for å se på Ole Bulls fiolin, og Cecilie Fasmer inviterte meg til Krutthaugen på Alvøen for å oppleve bergensk gjestfrihet. Så viste Thorstein Selvik meg at jeg ikke er den eneste som har munndiaré.
Etter hvert giftet jeg meg med Margrethe fra Furudalen. Henne møtte jeg første gang da jeg klatret inn kjellervinduet på Bellevue, mistet taket i vinduskarmen, og falt for henne på gulvet på dametoalettet.
Gradvis la jeg om kostholdet; suppe fra pose, kaffe fra Friele, melk fra Q, og ost på tube. Ekte bergensere foretrekker ost på tube.
Og mens jeg spiser, synger jeg med mat i munnen; «I wanna walk like you, talk like you, chewhuu skubidubidu!»
MEN NOE MANGLER.
Ikke er jeg medlem av kjegleklubben, og dialekten min er teit.
Så hva skal jeg gjøre?
Skal jeg kjøpe ny 17. mai-sløyfe? Skal jeg melde meg inn i Brann?
Må jeg begynne å spille skarptromme i Nordnaes Bataillon?
Alle vi som har innvandret til Bergen, drømmer om å bli assimilert.
Trønderen Johan Nordahl Brun skrev bysangen. Wilhelm Frimann Koren Christie var fra Kristiansund, men ble bergenser god som noen. Ludvig Holberg sa at bergensere er en samling av alle nasjoner, og Aksel Sandemose at bergensere er skrudd sammen av reservedeler og de er livsfarlige når de virker.
Kan dere bruke denne
OG JEG SPØR DERE: reservedelen?
En reservedel som forstår at Bergen ikke er effekter, men sjel, og at det mest erkebergenske som finnes, er den spontane gleden.
Gleden over utsynet fra Ulrikens topp, eller når noen hilser på Vidden.
Gleden når solen titter frem bak regntunge skyer over Lyderhorn.
Gleden når Brann slår Rosenborg på bortebane slik dere gjorde 27. mai i år! Gleden over å synge Nystemten! Gleden over en heidundrendes gallamiddag!
MIN MEDISIN MOT depresjon er å reise fra Oslo til Bergen. Flytte fra lukten av forråtnelse, og lande på Flesland og kjenne lukten av virilitet og penger.
Jeg håper dere har plass til en reservedel med talefeil i Europas vakreste by.
Innlegget ble holdt som tale på Bergen Naeringsråds gallamiddag fredag 16. november.