Derfor kvoterer vi inn menn
Ingen elever er slemme, har kjaerlighetssorg eller føler seg for tjukk. Alle er gode i både gym og matte, og saerlig nynorsk.
Ungdomsskolelaerer og sosiallaerer
LEVENE. I alle klasserommene. På alle skolene. Enkle, forutsigbare, og maskinaktige. Klin like. Alle elever er positive til skolen. Alle har samme interesser og ambisjoner. De kommer fra ryddige, rause, ressurssterke A4-hjem og vil gjerne laere. Matematikk og naturfag, grammatikk og historie, musikk og gymnastikk, seksualitet og samfunn, religion og matlaging. Og jeg glemmer ikke at de skal laere om nettvett og livsmestring, mangfold og miljø også. Og så videre. Og så videre.
HELDIGVIS ER DE POSITIVE og åpne og klare. Slik at de alltid er tidsnok, sitter ved pulten, uten jakke på, uten caps, uten mobil og med sekken, pennalet og iPaden åpne, og boken på pulten. Med spiss blyant og viskelaeret klart. Lekser er gjort, og de har blikket festet på laereren og tavlen. De er åpne for faglig påfyll, selv kl 08 på morgenen føler de det slik. Klare. De lengter etter faglig påfyll. Hver dag.
De har spist frokost og sovet godt og lenge nok. Ingen har sittet våkne og spilt dataspill til kl 04 eller hørt på foreldrenes krangler, eller måttet våke over full mor eller syk lillebror. Ingen har ligget våkne og kjent på egen angst eller lest de ekle snap’ene fra «venner». Alle har sitt eget soverom og en raus, varm forelder som smører frokost og vinker smilende, eller følger helt inn og gir klem.
INGEN HAR PROBLEMER med reglement eller tid eller orden eller adferd eller anmerkninger eller tyggiser eller slåssing eller selvmordstanker. Ingen er ekle med andre. Eller med laereren. Og laereren er ikke ekkel mot noen heller.
Aldri. Alle er blide og fornøyde og klare for laering.
Alle har
gode,
sunne matpakker.
Alle har gymtøy, votter på utedagen, ryggsekk, skidress, drikkeflaske. Alle har oppladet iPad/pc. Alle har vannkokerting. Alle har alt.
INGEN SENDER stygge blikk eller meldinger. Ingen har kjaerlighetssorg eller mensen eller føler seg for tjukk eller kvisete eller utafor. Alle er noe mer sammensatt. Psykologer er blant de få profesjoner hvor vi mener det er belegg for å si at kjønn til yrkesutøveren kan ha betydning for hvordan pasienten eller klienten opplever tjenesten. Universiteter og høgskoler har ikke ansvar for å drifte helsetjenester. I så måte kunne vi latt vaere å bekymre oss for skjev kjønnssammensetning blant psykologistudentene.
Vi føler imidlertid et større samfunnsansvar, ikke minst når vi vet at dagens mannsdominerte studentkull naermer seg pensjonsalderen.
Flere psykiske helseutfordringer er knyttet til kjønn eller oppfatning av kjønn, for eksempel kroppspress, traumatiske opplevelser eller pardynamikk. I samtaler om kjønnsspesifikke utfordringer kan det vaere rimelig å forvente raskere samforståelse mellom klient og
er gode i både gym og matte og engelsk, og saerlig nynorsk. Alle liker å dusje etter gym og ha felles svømming. For ingen blikker eller filmer eller kommenterer eller baksnakker. Aldri.
Alle elever er jo like. Og de er vellykket og fornøyde og kommer fra helt like hjem med foreldre som hjelper dem med lekser, klapper dem på skulderen og spør hvordan dagen har vaert, og ser litt ekstra godt etter for å fange opp humørsvingningene eller de vonde tankene, som jo ingen har.
ALLE HAR FORELDRE med tid og kapasitet og lyst og evner til å høre dem før prøven og se over teksten, sjekke matteleksen og sende med noe ekstra godt til heldagsprøven. Kanskje kakao.
Ingen gruer seg til noe. Ingen kjenner på kulden og den vonde knuten i magen på psykolog med grunnlag i deres respektive kjønn.
NÅR PSYKOLOGER SELV varsler om kommende utfordringer med lavt opptak av menn, mener vi at samfunnsbehovet er tydelig. Derfor iverksetter vi drastiske tiltak i form av kjønnskvotering. I motsetning til Cappelen og Christensen er jeg ikke det minste bekymret for den fremtidige kvaliteten hos våre studenter. De hevder dessuten at problemet er lave søkertall hos menn, men det stemmer ikke. Til de 87 studieplassene vi har ved UiB, søkte mer enn 800 menn. Vi trenger altså ikke holdningskampanjer og flere mannlige søkere.
KUNNSKAP VEIER TYNGST hos oss, og karakterer er en viktig pekepinn på søkernes skolebussen. Ingen forsover seg, alle er skoleflinke og liker å lese bøker og skal bli lege når de blir store. Eller laerer. Eller advokat. Eller ingeniør. Eller politiker. Det er heller ingen som har dysleksi eller Tourettes eller ADHD, tvangstanker, psykiske lidelser, depresjon, spiseforstyrrelse eller sliter med selvskading, eller går til BUP, PPT eller BV eller
har omfattende IOP eller trenger å sove på din sofa i natt fordi lyset er helt av hjemme. Såpass mørkt der hjemme at du som laerer ikke tør annet enn å ta med elev hjem selv.
Og ingen elever er spesielt gode, evnerike, og trenger mer av laereren faglig. For alle er heldigvis helt like og på samme nivå.
DET ER SÅ ENKELT å vaere laerer da. Når alle er helt like og helt klare og stiller med de samme forutsetningene og den samme ambisjonen og har sovet og spist og gjort - og forstått - lekser og er friske. Da kan man jo lett kjøre sitt planlagte engelskopplegg i 90 minutter og påse at alle 31 har fått laert akkurat det de skal. Hver time. Hver dag.
Det er jammen bra de er helt like.
Eller vent litt… nivå. Men her må vi ha en pragmatisk tilnaerming til studieinntaket i sammenheng med samfunnsbehovet.
Førstegangssøkerne som kommer inn på studiet, har rundt regnet like mange 6-ere som 5-ere på vitnemålet. Nå når vi gir menn et tilleggspoeng, vil karaktersnittet på dem som kommer inn likevel vaere svaert høyt. Forskjellen blir ikke større enn en variasjon mellom to-tre 5-ere og 6-ere av totalt 24-25 karakterer på vitnemålet.
Dette kan oppfattes som urettferdig, men et slikt karakternivå er fremdeles noe av landets høyeste. Jeg er derfor ikke bekymret for at kandidatene ikke er kvalifiserte i møte med et utfordrende studium. Tilleggspoeng vil ikke svekke ryktet til en studentgruppe som likevel kommer inn med karaktersnitt i det nasjonale toppskiktet.