N

ASJONALISTISK POLITIKK er på fremmarsj, også i land som tradisjonelt preges av stor åpenhet mot verden. President Trumps «America First»politikk er én variant, Storbritannias Brexit-prosess er en annen. I Norge ser vi tendenser til det samme i motstanden mot EØS-avtalen.

DET ER LETT Å FORSTÅ instinktet om at et land bør kunne styre sine egne saker. Derfor er det også lett for politikere å appellere til ønsket om full nasjonal selvråderett. Men virkeligheten er i praksis ikke rendyrket nasjonal og dermed ikke så enkel å råde over. Nasjonalisme kan derfor vaere en mektig politisk kraft for å mobilisere velgere, men ganske avmektig for å oppnå praktiske resultater i en global virkelighet.

Det pågående Brexit-dramaet er et godt eksempel, som også kan by på laerdommer i norsk EØS-debatt.

EN GRUNN TIL at det er vanskelig å få til en god Brexit-avtale, er rett og slett at det er unaturlig å arbeide for mindre samarbeid mellom regjeringer samtidig som produksjon,

av verdiskapingen skjer andre steder enn i bilfabrikkene. Halvparten av bildelene fraktes frem og tilbake over den engelske kanal et antall ganger før de ender opp i den ferdige bilen, fordi de er produsert i spesialiserte industriklynger på kontinentet.

Leveranser og produksjon skjer i realtid. Honda er for eksempel avhengig av 350 lastebiler med bildeler fra Kontinentet hver dag, og bare en 15 minutters forsinkelse i leveranser koster dem dyrt. Det betyr i praksis at alt annet enn fri bevegelse over grensen mellom Storbritannia og EU er en risiko for arbeidsplassene. Hvis det legges toll på en bildel hver gang den krysser frem og tilbake over grensen, går bilprisen opp og konkurranseevnen ned.

ENDA MER KREVENDE enn utsikter til tollsatser, er produktstandarder og reguleringer. Et av kronargumentene for Brexit er at britene skal slippe «reguleringer fra Brussel». Men hvis Storbritannia har andre regler enn EU, blir det vanskeligere

HER LIGGER EN viktig laerdom for Norge. Veldig mange norske arbeidsplasser og bedrifter er avhengig av eksport. EØSavtalen sikrer at det kan skje på smidigst mulige vis. Uten EØS-avtalen ville ikke kontinentaleuropeere miste lysten på norsk laks, men norsk fisk- og sjømateksport ville bli underlagt veterinaerkontroll. I praksis ville det bety mer papirarbeid, mer grensekontroll og mer tidsbruk -- tid som fersk fisk ikke har. Grensehindre, byråkrati og usikkerhet om regelverk har også en annen side. De som vurderer hvilke land og bedrifter de skal investere penger i, ønsker også forutsigbarhet.

BILPRODUSENTER SOM allerede har investert mye i folk og utstyr, vil neppe trekke seg ut av Storbritannia over natten. Men når de spør seg hvor de skal gjøre nye investeringer, kan de lett finne veien andre steder hvor forutsigbarheten er større.

Også for norsk EØS-debatt er dette relevant. Debatten om norsk tilknytning til EUs energibyrå ACER var naer ved å sette EØS-avtalen på spill i vår, med påstander om at vi ville miste kontrollen over norsk vannkraft. Vannkraften er en svaert viktig

SLIKE SAMMENHENGER er ikke enkle, og fremfor alt er de ikke enkle å kommunisere i politisk diskusjon. Derfor blir debatten gjerne mer slagordpreget enn realitetsorientert. Det var tilfellet før Brexit-avstemningen i Storbritannia. I ettertid har realitetene blitt tydelige nok. Det bør man merke seg i diskusjonen om Norge og EØS.