2
Godt spørsmål.
1. MARS I ÅR SENDTE fagforeningen Akademikerne et varsel mot ledelsen i Vest politidistrikt.
Fagforeningen mener sentrale føringer ble brutt da det ble lyst ut nye lederstillinger. De mener det begrenser interne karrieremuligheter for sine medlemmer.
Det er greit å bli irritert for sånt. Men dette er da en klassisk fagforeningssak, med en daesj profesjonsstrid. Eller?
Saken er iallfall blitt et formelt varsel, som ligger hos Spesialenheten for politisaker. De skal etterforske straffbare forhold og alvorlige tjenestefeil, som for eksempel Eirik Jensen-saken. Så hvordan havnet stillingsstriden i den bunken?
Jo, fagforeningen har beskyldt politiledelsen for bedrageri mot staten. Kreativt. Og ganske ko-ko.
Slik får altså fagforeningskamp bli til varslingssaker som sklir ut i parodien og plager et allerede overbelastet system.
VARSLING I ALLE mulige formater har gnagd politiet i vest siden en samvittighetsfull etterforsker hindret at Monikadrapet ble henlagt på tvilsomt grunnlag.
Siden har det kommet varsler i alle mulige formater. Det gir en haug med utfordringer.
Selv om varsling skal handle om å avdekke «kritikkverdige forhold», er det vanskelig å gardere seg mot misbruk og maktkamp. Et annet problem er at behandlingen av politivarslene er oppsiktsvekkende ineffektiv og kronglete.
Alle er enige om at sakene skal håndteres på lavest mulig nivå. I stedet skjer det motsatte. Sakene blåses opp, og samme varsel ender gjerne til behandling flere steder.
varslet en politimann ved seksjon for organisert kriminalitet mot politiledelsen – det såkalte «Menneskehandel-varselet».
Politifolk blir hindret i å etterforske grov kriminalitet, og tvinges til å gå på akkord med både samvittighet og handleplikt, mener varsleren.
Over ett år seinere er saken fortsatt ikke ferdig behandlet. Det er vanskelig å begripe hvorfor det skal ta så fryktelig lang tid å ta stilling til disse påstandene.
HR-direktør i Politidirektoratet (POD), Karin Aslaksen, begrunner tidsforløpet med at saken er kompleks.
Er den det, eller blir den det?
«MENNESKEHANDEL-VARSELET» ble sendt via justissektorens eksterne varslingskanal, en byråkratisk nyvinning som dukket opp etter Monika-saken.
Ordningen fortoner seg litt som en postboks på Cayman Island. Eierskapet er kryptisk, ansvarsforholdene pakket inn i vatt.
Varselet er iallfall distribuert til både POD og Spesialenheten for politisaker. For tiden blir det behandlet begge steder, med ulike tilnaerminger. Denne styltete formen for saksbehandling gir kanskje en garanti for grundighet. Saerlig rasjonelt er det ikke.
«DET FINNES INGEN troverdig ordning for å håndtere varsler i justissektoren», skrev politioverbetjent Sjur Petter Michelsen i Politiforum etter det såkalte «Narkovarselet».
Det har han rett i.
I MONIKA-SAKEN gjorde et sammensurium av granskinger og rapporter og utvalg og arbeidsgrupper prosessen fullstendig oppstykket. Konsekvensen var at ingen vurderte svikten helhetlig og overordnet. Samtidig løp enorme utgifter til private granskninger.
Narkovarselet ble behandlet av både POD og Spesialenheten. Spesialenheten konkluderte først med at det ikke var skjedd noe straffbart. Deretter konkluderte POD med at det ikke var skjedd noe kritikkverdig.
I «MENNESKEHANDEL-VARSELET» førte konfliktene til at varsleren ble omplassert. Han fikk et kritisk brev signert politimesteren. Advokat Birthe Eriksen hevder han er utsatt for både karakterdrap og ulovlig gjengjeldelse. Politihjertet blør, sier hun,og truer med søksmål mot staten hvis han ikke får jobben tilbake.
Med hakket raskere avklaring, kunne denne ødeleggende ekstrarunden kanskje vaert unngått.
Det er klart saksbehandlingen skal vaere grundig og habil og betryggende. Men det er også et poeng å løse sakene raskt slik at folk kan komme videre og gjøre jobben sin.