Misunner storebroren det gode fotballivet
I helgen spiller søskenparet Stine og Even Hovland hver sin cupfinale. Til daglig lever de i to helt forskjellige fotballverdener.
Onsdag denne uken: Mørket hadde for lengst senket seg over Nyborg i Bergen. Klokken var litt over 20.30 da Stine Hovland omsider gikk inn døren hjemme. Da var det tolv timer siden hun hadde gått ut fra det samme huset på vei til jobb i barnehagen. Etter åtte timer med barna, var det bare å sette seg i bilen og komme seg på trening. Sandviken-kapteinen hadde en cupfinale å forberede seg til.
En helt vanlig dag for en av de beste spillerne i Toppserien denne sesongen. Så god har 27-åringen vaert, at landslagssjef Martin Sjögren ga henne debuten mot Japan i høst. Det betyr at hun er høyaktuell for en plass i neste års VM-tropp.
Lørdag kan hun krone sitt beste år på fotballbanen med å løfte kongepokalen. Da må den suverene serievinneren, LSK Kvinner, slås i Telenor Arena. Helgen blir uansett spesiell for familien Hovland, for søndag spiller storebror Even for Rosenborg på Ullevaal stadion.
Vurderte å legge opp
At Hovland-klanen fra den lille bygden Vadheim i Høyanger kommune skulle få oppleve dette, var ingen selvfølge. Etter fjorårssesongen var Stine Hovland naer ved å legge opp. Hardkjøret med fulltidsjobb og toppfotballsatsing kostet.
I en barnehage er det ikke tid til å slappe av. Der skal hun gi av seg selv og vaere med å utvikle ungene. I bilen etter jobb er det gjerne en brødskive i hånden for å få nok energi til treningsøkten.
Da kan det pumpe i beina fordi hun har vaert i aktivitet hele dagen.
– Jeg kjente på det at jeg skulle strekke til overalt. Først på jobb, så på trening. Jeg ble i tvil om det var mulig å utvikle meg noe mer. Jeg hadde lyst til å prestere begge steder, men følte det ble litt halvveis overalt, sier Hovland.
Med en storebror som får godt betalt for å drive med den samme idretten, ser hun hvor stor forskjellen er på herre- og kvinnefotballen i Norge.
– Jeg er ufattelig misunnelig på Even. De aner ikke hvor heldige de er. Jeg har sagt det til ham mange ganger.
Har en proffdag i uken
Suksessen i 2018 gjør at hun nå er veldig glad for at hun ga fotballen et år til. Den nye treneren Alexander Straus ga henne troen på at det fortsatt var mulig å bli bedre.
Hun merker også at utviklingen går riktig vei. Interesseorganisasjonen Toppfotball Kvinner signerte i fjor en rekke sponsoravtaler som blant annet bidrar til at spillerne i Toppserien nå kan kjøpes fri fra jobb og skole en dag i uken.
For Hovland betyr det mye å ha en dag hvor hun ikke må i barnehagen, men kan fokusere på trening og ikke minst restitusjon.
– Det er jo dette som er hverdagen til Even, sier hun og legger til:
– Vi jenter går all in, men følelsen av ikke å strekke til er der ofte. Det bare å kunne ha fotballen å tenke på ville vaere fantastisk.
Stolt storebror
Aftenposten snakket med Even Hovland før vi snakket med lillesøsteren. Da hadde han ikke så lyst til å gå inn i diskusjonen om forskjellen i herre- og kvinnefotball, men han la ikke skjul på at han var stolt over Stines prestasjoner denne sesongen.
De vet begge at det ikke er ofte at det kommer to så gode fotballspillere fra et lite sted som Vadheim.
– Alle har en drøm når man vokser opp. Uansett hvor du kommer fra, handler det om aldri å gi opp. Det dukker opp gode folk i ulike idretter fra alle mulige plasser i Norge. Du må ha troen på det du driver med, sier midtstopperen som i høst var tilbake på landslaget til Lars Lagerbäck.
Vaimbley ved Sognefjorden
Ifølge Statistisk sentralbyrå bodde det 212 mennesker i Vadheim ved årtusenskiftet. 1970 var toppåret i folketellingene med 486 innbyggere. Siden 2003 er ikke stedet definert som et tettsted.
Sogningene kaller stedet for «Vaim», og derfor var det også naturlig at grusbanen som lå et par hundre meter fra Hovlandfamiliens hus bare ble kalt Vaimbley, etter fotballhelligdommen i London.
Ifølge Stine Hovland var det etter hvert så mye ugress på banen at den til slutt nesten var en gressbane.
Pappa Oddvin forteller at det ble bygd en ny tunnel i utkanten av bygden for åtte-ti år siden, og at fyllmassen derfra ble brukt til å legge til rette for en skikkelig kunstgressbane. Far Hovland håper forskjellene mellom kjønnene i fotballen vil bli mindre.
– De legger jo ned like mye tid på det, sier han.
For lillesøsteren har storebror betydd mye for karrieren, spesielt i oppveksten. Det var så få barn i bygden at hun som liten fikk spille på laget til Even, selv om hun var jente og to år yngre.
– Han spilte alltid fotball, og som liten vil du gjerne herme etter storebror og gjøre de samme tingene som han. Vi spilte på ulike lag da vi ble eldre, men jeg har alltid sett at hardt arbeid må til for å lykkes, sier hun.
I helgen kan Hovlandfamilien få rikelig igjen for all innsatsen de har lagt ned.