Lun sivilisasjonskritikk
Are Kalvø plukker effektivt fra hverandre nordmenns klisjemessige og skrytete forhold til naturen.
flere nordmenn har behov for å ta seg opp på fjelltopper kverner tidvis for mye rundt samme poeng.
På Hordaland teater spør for tiden Linda Eide hva som skiller gamledager fra samtiden og hva denne endringen har gjort for menneskers mentalitet.
Det er ikke helt ulikt det Are Kalvø også gjør på Ole Bull Scene i helgen. Han har tatt den populaere boken sin, «Hyttebok frå helvete», til scenen og også han er opptatt av små og store samfunnsendringer og menneskets forhold til natur og kultur. Da og nå.
KALVØ ER HELT ALENE på scenen og så og si uten noen hjelpemidler. Han viser noen bilder av seg selv i naturen som barn, analyserer kropsspråket og prøver å komme med noen konklusjoner.
Utgangspunktet er nemlig at Kalvø hater friluftsliv og fjelltopper. Han vil vaere der det er asfalt og kelnere. Hvordan er det blitt sånn? Han som er vokst opp i Vestlandets ville og vakre natur? Han som hadde morfar med gård, og som jobbet omtrent ute hele tiden.
Han har fått et forsterket agg til fjellet fordi vennene han en gang kunne drikke øl med nå lirer av seg selvfølgeligheter om skogens ro, naturens mektighet og fjellets magi. De fleste har minst én i vennegjengen.
PÅ ÉN TIME OG ET KVARTER så plukker han ganske effektivt fra hverandre meningen med å gå i naturen, ofte ganske flåsete, men også med et snev av sannhet i seg. I bunnen ligger det en
ARE KALVØ ER EN AV landets mest uanstrengte og behagelige fortellere. Historien glir lett og ledig fremover og det er mange fine poeng, tankerekker og skråblikk. Det går litt langsomt der en stund, og selv om det er irriterende med folk med dyrt turutsyr og selvsikre fjellfolk, så dveler forestillingen noen steder litt for lenge ved de samme poengene.
Teateranmelder i BT