Jon Fosse gir liv til en tysk klassiker
En fascinerende liten roman fra 1835 om unge, forvirrede menn.
tematisert gjennom den unge hovedpersonen Lenz.
I begynnelsen møter vi ham på vei over et fjell. Vi møter en hyperfølsom unggutt som overveldes og blir skremt av naturens mange sanseinntrykk.
Som i Hamsuns «Sult» må også leseren av «Lenz» orientere seg i verden gjennom en merkverdig og snål hovedperson. Hvorfor Lenz rømmer over fjellene til landsbyen Waldbach er en av romanens store gåter.
I STEDET FOR Å vaere en tradisjonell realistisk roman med mye ytre handling, skildrer forfatteren et menneskesinn som er i ferd med å gå i oppløsning.
Boken er like underlig og fragmentert som Lenz´ forrykte sinn.
EN MANN VED NAVN Kaufman som kjenner Lenz fra før, dukker opp i Waldbach. Han og Lenz snakker om tidens litteraere strømninger i kunst og litteratur.
I denne samtalen fremstår unge Lenz som både åndsfrisk og talefør. Det han sier om kunst er sannsynligvis de samme ordene som forfatteren selv, Georg Büchner, ville brukt om denne romanen, nemlig å skape kunst som ikke følger annen idé enn at den skal virke levende.
HAN SKRIVER: «Mitt krav er at det skal vera liv i alt, at det skal kunna finnast til, og då er det godt nok, då treng vi ikkje spørja om det er vakkert, om det er stygt, kjensla av at noko skapt har liv er viktigare og er det einaste kriteriet på kunst.»