SPISEFORRSTYRELSER
PÅ HELSESTASJONEN ble diskusjonene om vekt og mat ofte tatt over hodet på min datter. Dette bekreftet det hun tidlig hadde blitt klar over – at hun var unormal, og at hennes kropp ikke passet inn. Skammen satt dypt i en alder av fem år. Opplevelsen av å vaere usikker i egen kropp var etablert i et barnesinn som allerede hadde nok å streve med.
Min datter har i ettertid fortalt meg hvordan dobbeltrollen jeg fikk som mor var vanskelig for henne å forstå. Hun var forvirret da jeg fortalte henne at hun var god nok slik hun var, samtidig som jeg passet på at hun ikke spiste for mye. Lappen fra helsesøster om veiing i 3. klasse mottok jeg aldri. Den ble kastet på skoleveien i frykt for å skuffe meg.
Til slutt tok hun saken i egne hender. Diagnosen anoreksi fikk hun da hun var ti år. Da holdt hun ikke lenger ut en kropp som føltes for stor, til tross for at hun nå var normalvektig. Skammen forsvant da hun sluttet å spise. Endelig var hun tynn, slik alle ville hun skulle vaere. At hun naermet seg døden, betydde ingenting.
Gleden og omsorgen i barnet mitt er erstattet av en spiseforstyrrelse som har full kontroll på vekt, kalorier og kroppsmasseindeks. Spiseforstyrrelsen har fått store konsekvenser for hennes fysiske, psykiske og sosiale utvikling.
MIN DATTER ER NÅ 12 ÅR og innlagt ved regionalt senter for spiseforstyrrelser. Dette tror jeg kunne vaert unngått, hadde vi blitt møtt annerledes på helsestasjonen den gangen. Hvorfor var det ingen som snakket med oss før de plasserte henne på vekten? Hadde jeg vaert klar over hvor krenkende disse veiingene opplevdes for henne, ville jeg aldri takket ja til den såkalte oppfølgingen.
Barnet vårt tålte ikke oppfølgingen av Helsedirektoratets retningslinjer. Jeg skulle ønske min datter ble fulgt opp på andre kriterier enn vekt. I min datters journal er det ikke nevnt et ord om utvikling, psykisk helse eller motorikk. «Overvektig» er det eneste ordet datteren min er beskrevet med.
JEG SKAMMER MEG når min datter forteller om sine opplevelser. Jeg klarte ikke beskytte henne. Raske konklusjoner, for mye fokus på vekt og manglende oppfølging førte henne inn i spiseforstyrrelsen. Hun fikk aldri sjansen til å etablere et godt forhold til egen kropp. Det nyttet ikke å fortelle henne at hun var god nok slik hun var. Handlingene betydde mer enn ord.