Frode Bjerkestrand

ASJONENS HELLIGE nyhetssending og tynt påsmurte samfunnslim, Dagsrevyen, fylte 60 år for en uke siden. Det som kunne ha liknet en feiring, druknet i nedsablende kritikk og bekymringsmeldinger fra noen av Dagsrevyens mest kjente veteraner.

Herrene tolker et langt innslag om en tenåringsfamilie fra øyene vest for Bergen som det ultimate endetidstegn for nasjonens skinnende tårn av journalistisk uavhengighet.

Dem om det. Dagsrevyen har større utfordringer å ta tak i.

INNSLAGET «Tenåringssjokket» ble sendt lørdag 1. desember, som et hele 17 minutter langt segment i sendingen.

Den er klippet fra en TV-dokumentar,

I FILMEN KOMMER vi svaert tett på mor og eldste datter i familien Talling, og fundamentale problemer de baler med i hverdagen. Skoletrøtthet, festing, alkohol, tatovering og hvor krevende kommunikasjon i en kjernefamilie kan vaere.

Å kalle det et «nyhetsinnslag» er drøyt, men jeg liker det. Dokumentaren er frisk, aerlig, og relevant for alle som har eller skal få ungdom i huset. Det er noen hundre tusen av dem her i landet.

INNSLAGET ER IKKE hverdagskost for Dagsrevyens publikum. Mange hadde kanskje forventet at jubileums-lørdagsrevyen burde vaert fylt med andre ting:

Reportasjer fra Stortinget, Slottet, Aker Brygge eller andre artige fakta fra 60 års historie som Norges mest sentraliserte nyhetsprogram.

I SÅ FALL er det ikke rart at reaksjonene fra Dagsrevyens egen hattehylle kom. I VG skrev tidligere Dagsrevy-journalist Finn H. Andreassen:

«Lørdagsrevyens 17 minutter lange historie om tenåringssjokket fra Bergen er etter mitt skjønn noe av det pinligste jeg har sett servert på en TV-skjerm under dekke av å vaere nyheter». HAN FIKK ET LITT blekt svar fra redaksjonssjef Kyrre Nakkim om «relevans» og «modernisering». Men det ble ikke tatt nådig opp av de tidligere Dagsrevykanonene Tomm Berntzen, Ole Kristian Harborg og Åsulv Edland:

«Svaret er sørgelig lesning, etter vår mening. Nakkim forsikrer i sitt svar at det ligger veloverveide tanker bak det innslaget og den type journalistikk. Ja, det er nettopp det vi frykter! Og det lover i tilfelle ikke godt for Dagsrevyens journalistiske utvikling.»

HER ER DET NYTTIG å notere et par faktorer. Alle kritikerne er menn godt over 60. Alle jobbet i Dagsrevyen da den var enerådende som nasjonal nyhetsformidler, og hadde dermed stor definisjonsmakt over hva som var vesentlig og mindre vesentlig.

De jobbet i redaksjonen på Marienlyst før TV 2, før internett, før sosiale medier, og før nyhetsbildet ble fragmentert og pulverisert.

MOTIVENE DERES er sannelig viktige nok. NRK lever av troverdighet, og bør ikke besudle den.

Men samtidig representerer de en holdning som viser hva NRK sliter med: Forventningen om at Dagsrevyen til enhver tid skal vaere nasjonens

SÅ JEG TILGIR GJERNE Dagsrevyen noen klønete forsøk på å modernisere seg selv. Det er nok av eksempler. Sendingen er blitt et glossy eksempel på formens seier over innholdet, med grafikk som kan slå de fleste budskap i hjel.

Sendingen er til tider stiv og oppstyltet, og seansen der intervjuobjekter blir presset ned i en stol for å la seg koseintervjue av kveldens anker, er ganske pinefull å se på.

JEG TROR DAGSREVYENS viktigste strategi for å overleve, er å bli aktuell og relevant for flere. Da kan den ikke vaere autoritaer i form. Den kan ikke alltid snakke fra maktens perspektiv eller vaere belaerende og bedrevitersk, slik den til tider har vaert.

Dagsrevyen må bli flinkere til å stille spørsmål, og bli nysgjerrig på hva som beveger folk. På hva som preger deres liv og hverdag, på hvordan ideene deres utvikler seg, på hvilket grunnlag de tar sine livs største valg – også de politiske.

DA KAN EN dokumentar fra Sotra vaere et godt sted å begynne. «Tenåringssjokket» gir ingen klare svar, kanskje fordi det ikke finnes A4-løsninger på hjemmets største knuter.

I innslaget finnes ingen irriterende bedrevitere, ingen statsansatte eksperter, bare en fortvilet mor og en datter i kampmodus.

Det er sånt som kan få i gang interessante samtaler og refleksjoner i de tusen hjem.