På striledans med Dr. Hook – i Grieghallen
Et godt voksent publikum, beskjedent uttrykt, fikk nøyaktig som de hadde håpet på i en utsolgt Grieghall lørdag kveld.
MED ANDRE ORD myke seter og svaert høy mimrefaktor. Det amerikanske bandet Dr. Hook må i dag nemlig trygt kunne sies mest å appellere til dem som har levd en stund. Aller helst en god stund. Den siste platen til Dr. Hook kom ut i 1983. To år seinere dro bandet på sin avskjedsturné. Det forhindrer likevel ikke at bandet i 2019 feirer 50 år med en verdensomspennende jubileumsturné som vil strekke seg langt inn i 2020. Bare ett av originalmedlemmene fra 60- og 70-tallet er med i dagens utgave – vokalist Dennis Locorriere. Men alle klinelåtene fra striledansene er fremdeles på plass.
Kanskje heller ikke overraskende at for Dr. Hook dekker begrepet «verdensturné» i all hovedsak Norge, Danmark, Sverige, England og Irland, foruten en avstikker til New Zealand. Hjemlandet USA? Der har de vel knapt spilt siden farvelturneen i 1985.
I MOTSETNING TIL hva en kanskje kunne tro etter å ha vaert på bygdedanser på 70-tallet, var Dr. Hook bare begrenset kommersielt suksessfulle i sin samtid. De fleste albumutgivelsene havnet på nederste halvpart av listene både i USA og England. Her til lands var plasseringene på VG-lista heller ikke til å gå i taket av. Kanskje bortsett fra alle samleplatene som har kommet med jevne mellomrom de siste
30 årene.
Dr. Hook må nok etter hvert også finne seg i få den lite kredible merkelappen norgesvenner.
13 konserter ble det her til lands i
2018, og i år er det foreløpig booket ni. I fjor høst var Dr. Hook i Hordabøhallen på Radøy. For halvannet år siden spilte bandet for en utsolgt sal på Panorama Resort på Sotra. Er det rart at en godt voksen «bygenser» straks tenker 70-tall og striledans, selv om lørdagens konsert fant sted i Bergens kulturelle storstue Grieghallen?
TIDLIG PÅ 90-TALLET spilte Dr. Hook imidlertid på diskoteket Exodus her i byen. Eller rettere sagt; Dr. Hook featuring Ray Sawyer, som det sto på plakaten. Vokalist Ray Sawyer – han med øyelappen og cowboyhatt – sang strengt tatt bare på en og annen låt i storhetstiden og forlot egentlig bandet i 1981. Men på 90-tallet fikk han låne bandnavnet av Dennis Locorriere, som eide rettighetene, mens Locorriere selv konsentrerte seg om en solokarriere i Nashville. Ray Sawyer døde for øvrig for et par uker siden – 81 år gammel, men hadde ikke hatt noen kontakt med sin gamle bandkompis på mange år.
Vokalist Locorriere holder seg imponerende bra – sine 69 år tatt i betraktning. Litt stemmegrums de første par minuttene, men deretter var det solid håndverk hele veien. Enten han spilte kassegitar, munnspill eller sang kjente og mer ukjente låter. Imponerende var det også å holde koken i mer enn to og en halv time – riktignok med en liten innlagt pause midtveis.
DAGENS BANDUTGAVE består – foruten sjefen selv – av seks musikere inkludert en kvinnelig korist. Dyktige og rutinerte på alle måter, men samtidig ganske traust i bakgrunnen. For dette var i all hovedsak Dennis Locorrieres show hele veien.
En profesjonell og durkdreven entertainer som bandt det hele sammen med små historier om alt fra den gang bandet gikk konkurs på 70-tallet, til samarbeidet med musiker og forfatter Shel Silverstein. Sistnevnte var
aldri medlem av bandet, men sto likevel ansvarlig for de fleste av låtene. Inkludert alle de mest kjente hitene.
DE FØRSTE MINUTTENE var publikumsresponsen sånn trivelig og midt på treet. Det var først med den gamle Sam Cooke-slageren «Only Sixteen» at tilhørerne virkelig våknet, og allsangen gjallet uoppfordret i salen. Men mesteparten av de mest kjente ble likevel spart til etter pausen, og etter hvert kom de på rekke og rad. «Sylvia’s Mother», selvfølgelig med enda mer allsang, etterfulgt av «On The Cover Of Rolling Stone» der publikum klappet taktfast i stedet for å synge.
Under den rolige balladen «If Not You» svingte noen hundre av de fremmøtte de lysende mobiltelefonene sine i takt med musikken. Fullstendig uoppfordret. God gammeldags lighterstemning på den moderne måten. For ikke å snakke om hvilken begeistring «A Little Bit More» vakte. Anmelderen lurte et øyeblikk om han var den eneste i salen som ikke kunne teksten utenat og sang med. Publikum belønnet da også bandet med stående applaus. Ikke akkurat vanlig kost sånn midtveis i en konsert.
MOT SLUTTEN KOM også låtene som Locorierre unnskyldte seg med var en nødvendighet for å få radiospilling på slutten av 70-tallet. Diskomaterialet som hentet det meste av inspirasjonen fra Bee Gees og Saturday Night Fever. Det kan absolutt diskuteres om «Better Love Next Time», «Sexy Eyes» og «When You’re in Love With a Beautiful Woman» i dag holder mål som stort annet enn ren mimring. Men publikum i Grieghallen denne kvelden elsket det og kvitterte nok en gang med stående applaus.
ET PAR EKSTRANUMRE, så var mimrekvelden over. Fikk du ikke tak i billetter i denne omgang? Fortvil ikke. Dr. Hook er tilbake i landet om halvannen måned med fem nye konserter. Et par av dem er allerede utsolgt. Og ennå gjenstår det mange øyer rundt Bergen der de ennå ikke har vaert.