Bergenspop på sitt aller, aller beste
Etter utgivelsen av den nye platen er det ingen grunn til å gjemme seg bort lenger.
DET VAR RIKTIGNOK bare halvfullt i Hulen fredag kveld, da den bergenske trioen Alibiet hadde såkalt sleppefest for debutalbumet «Lyset der eg bor». Men basert på publikums mottakelse denne kvelden, burde bandet absolutt se våren lyst i møte. Bortsett fra to beskjedne opptredener på Bergenfest i 2015 og 2016, har bandet knapt vaert å se på scenen siden de slapp sin første singel «Aleine» for fire år siden. Men etter utgivelsen av den nye platen er det ingen grunn til å gjemme seg bort lenger. «Dristig og berusende bypop» konkluderte Petter Lønningen i BT i sin anmeldelse, og ga karakteren fem hjerter. Etter fredagens konsert er det bare å si seg hjertens enig.
NÅ ER PÅ INGEN måte medlemmene noen ubeskrevne blad innen bergensrocken. Gitarist Eirik Utne har fartstid både fra Kiss Kiss King Kong og Divisjonen, mens bassist Ole Gunnar Eikeland har spilt med både Divisjonen og Babe Rawlins.
Det er likevel vokalist og frontfigur Maylen Rusti som utvilsomt er det sterkeste kortet. Hun er heller ingen nybegynner i faget. «Heartmachine» het debutalbumet hennes, som kom ut for fem år siden – men uten større kommersiell suksess. Riktignok hadde hun liten hit på NRK P3 med singelen «Changing», men det er først med «Lyset der eg bor» at hun virkelig får vist hva hun er god for.
NÅ HAR HUN nemlig droppet den engelske språkdrakten til fordel for morsmålet bergensk. Kombinasjonen bergensdialekt og en klokkeklar stemme gjør at hun fremstår med en helt unik identitet. Det klinger ganske enkelt annerledes enn den store hopen av talentfulle, norske, kvinnelige artister.
Etablerte navn som Silja Sol, Bendik og kanskje også Razika er likevel artister det kan vaere fristende å sammenlikne med. Ikke minst på grunn av den uforfalskede dialekten og de jordnaere og lett naive tekstene. Men Alibiet har på mange måter et mer rendyrket poputtrykk enn de forannevnte.
SOM KONSERTBAND er Alibiet atskillig mer organisk enn hva elektropopsounden på albumet skulle tilsi. Ekte gitarer, bass og trommer i tillegg til synth. Denne kvelden hadde trioen også med seg ekstra musikere i form av Einar Olsson bak trommene og Fredrik Vogtsborg på tangenter.
Alle låtene er kanskje ikke like spennende, men nivået må sies å vaere overraskende høyt. Til gjengjeld er enkelte av de beste av det irriterende slaget som sitter kontant i øret og blir vaerende der. Sanger som du ikke får ut av hodet, men lurer på hva du går og nynner på ut på kvelden. I skrivende stund går fremdeles låten «Aldri tilbake» og surrer i ørene mine.
EKSTRANUMMERET VAR for øvrig kveldens eneste coverlåt. En nedstrippet utgave av Veronica Maggios «Sergels torg», som i Maylen Rustis oversettelse hadde fått navnet «Bergen by». En tittel som både oppsummerer Alibiet og ikke minst bandets sound. For dette er bergensk pop på sitt aller, aller beste.