La Øya bestå
Hvordan kan dere stenge samfunnets beste allierte i kampen mot kriminalitet?
POLITIKERNE HAR BESLUTTET at fengselet på Ulvsnesøy skal legges ned. Det har skapt sterke reaksjoner hos mange, og flere artikler i mediene kritiserer avgjørelsen. Økonomi var nedlegging s grunnlaget. Nedleggelse nav fengselet på Ulvsnesøy – bedre kjent som Øya – gjør meg bekymret. Jeg har lest mange debattinnlegg om nedleggelsen, og mange har oppfordret til inngripen fra øverste hold. Men jeg kan ikke se at det har skjedd. Beslutningstakerne mener at situasjonen i norske fengsler best beskrives slik: Vi har overkapasitet av åpne soningsplasser og manglende kapasitet av lukkede soningsplasser.
EN MER KORREKT BESKRIVELSE av situasjonen er at vi har en dårlig utnyttelse av åpne soningsplasser, og et overforbruk av lukkede fengselsplasser. Myndighetene mener tydeligvis at den beste løsningen på et slikt problem, er å stenge ned åpne soningsplasser og bruke nær en milliard på å bygge flere lukkede fengsler. Dette blir som å kjøpe en større øse, istedenfor å fokusere på å tette hullet.
KVINNER I FENGSEL soner allerede «verre fordi de er færre». Nedleggelsen av Øya gjør situasjonen for kvinnelige innsatte uakseptabel. Det er liten tvil om at dette er en direkte form for diskriminering. Leserbrevet fra innsatt 13007, som ble publisert i BA for noen uker siden, har vært sterk lesning for mange. Som en som soner i samme fengsel, kan jeg dessverre fortelle at virkeligheten er enda verre.
I løpet av mange års soning har jeg vært innom flere av de største lukkede fengslene i Norge. Jeg har på nært hold observert hvordan et opphold i et lukket fengsel effektivt tilsidesetter ting som verdier, moral og personlighet. Et lukket fengsel er et uegnet redskap til å gi ønskede resultater. Lukkede fengsler ser heller ut til å stimulere innsatte til å velge feil – «forbryterskole» er muligens en dekkende betegnelse.
KULTUREN SOM UTVIKLER seg i et lukket fengsel, virker svært negativt på de innsatte, en kultur som er svært vanskelig å knekke. De innsatte tar den ofte med seg til åpen avdeling og videre ut i samfunnet. Det er derfor kanskje ikke så overraskende at de som tidligere har sonet for vold, har en tilbakefallsrate på over 60 prosent, og at denne kan øke til 75 prosent neste gang de blir dømt.
Det at Øya «tetter hullet» var noe jeg erfarte raskt. Ut fra tidligere erfaringer forventet jeg å observere det samme mønsteret som tidligere – inn som småkriminell, ut som storkriminell. Som innsatt har jeg innblikk i både det som blir sagt foran betjenter, og det som ikke blir det. Og det var mildt sagt svært uventet å oppleve at innsatte som bare for noen måneder siden kun hadde snakket om frynsegodene ved å være kriminell, sakte men sikkert begynte å snakke mer og mer om utdanning og jobb. Etter en stund snakket de kun om dette. Målsetningene deres hadde ganske enkelt endret seg.
NOE AV DET MEST frustrerende, er at mange av de som blir idømt en fengselsstraff, av forskjellige årsaker allerede er et produkt av dårlige miljøer. Når de blir omgitt av enda dårligere rollemodeller, kan det ikke komme som noe sjokk at de etter hvert får en adferd som gjør soning i åpen avdeling umulig. Resultatet blir ofte at hele eller store deler av dommen tilbringes i et lukket fengsel, som igjen øker oddsene for tilbakefall.
Løsningen er ikkeå bygge flere lukkede fengsler – kjøpe større øse – og stenge åpne avdelinger. Løsningen er selvfølgelig å tette hullet. For dyrt, sier politikerne. Men det eneste som er dyrt, er å legge ned Øya. Nedleggelsen av Øya vil dermed i årene som kommer trolig gjøre over tusen vestlendinger til offer for kriminelle handlinger. Jeg har møtt mange gjengangere som blir dømt for 20-30 saker i slengen.
Det er dette saken handler om. Og det er dette politikerne ikke kan se bort i fra. Beslutningen om nedleggelsen av Øya viser at de ikke forstår dette. Hvordan kan dere beslutte stenging av samfunnets beste allierte i kampen mot kriminalitet?