Derfor går det galt med sosialistiske revolusjoner
Mange latinamerikanere lot seg villede til å tro at rådsdemokratiet ville være en form for lokaldemokrati.
DET ER VANSKELIG for revolusjonens sympatisører å akseptere at det som fikk de latinamerikanske sosialistiske samfunnene til å fremstå som kimen til mer demokratiske samfunn, i virkeligheten ble kimen til autoritær kontroll og undertrykkelse.
I hva ligger fascinasjonen for chavismen og castrismen for teoretisk anlagte blant norske venstre-radikalere? Svaret er drømmen om rådsdemokratiet, som mange lot seg villede av. De trodde at slike råd ville innebære en utvidelse av demokratiet – en form for lokaldemokrati eller nærdemokrati.
I REVOLUSJONÆR SOSIALISME i LatinAmerika har rådsdemokratiet fått sitt uttrykk i den cubanske og nicaraguanske nabolagskomiteen. Det var paralleller til grasrotorganisasjoner, organisasjoner som forbedret dårlig fungerende demokratier, og bidro til økt deltagelse og innflytelse for marginaliserte grupper av befolkningen.
Terje Enger i Cubaforeningen i Norge skriver i Ny Tid 21. april 2015 om de cubanske nabolagskomiteene at de er «nærmere norske velforeninger og det Gro Harlem Brundtland i sin tid etterlyste som nabokjerringa som bryr seg om flere enn seg selv. Det er også dugnadsånden som har vært helt nødvendig som svar på å bygge det nye postrevolusjonære samfunnet.»
HUGO CHÁVEZ, Venezuelas president fra 1999 til 2013, snakket ifølge Even Underlid om «rådskommunestat» som en ny statsmakt ved siden av regjering, parlament og domstoler: «Flere rådskommuner (superborettslag) kan velge delegater oppover i en større enhet, som eksisterer parallelt med tradisjonelle representative organer. Slik får man en deltakende demokratisk struktur parallelt med det tradisjonelle, liberale demokratiet. (...) Nå kan en synes at denne rådskommunestaten (in the making) undergraver demokratiet, at det utvider det, eller en blanding av begge deler. (...) Men poenget er at denne grasrotorganiseringen er en realitet», ifølge Underlid.
Han fremhever også eksperimenter med arbeiderstyrte bedrifter, og superborettslag som økonomiske aktører i et økonomisk demokrati nedenfra.
VENSTRERADIKALES UTVIDELSE av deltagerdemokratiet og dannelsen av alternative politiske strukturer bryter med skjør demokratisk konsensus. De fattige er i flertall ved stemmeurnene. De er tjent med opprettholdelse av skjøre, demokratiske spilleregler. Allerede eksisterende lokale, demokratiske organisasjoner som fungerer utilfredsstillende og til en viss grad er korrupte, bør heller bli forsøkt reformert enn å bli erstattet eller supplert med et såkalt nytt og bedre demokrati.
Når regjeringer kveler demokratisk motmakt ved å bruke statsmakten til å bekjempe kritikere og politiske motstandere, åpner de såkalte nye, mer demokratiske organisasjonene for nepotisme, klientellisme, korrupsjon og sosial kontroll med lokalsamfunn.
Bård Larsen skriver mer kritisk om rådsdemokratiet: «Alle som vet litt om gruppedynamikk og menneskelig interaksjon, om masse og makt, rettferdighetens overmot, vet at en slik forsamling raskt vil bli dominert, for ikke å si, kontrollert, av kompromissløse. Av idealistiske bøller. Av steinharde populister som peker ut folkefiendene på vegne av folket.»
NABOLAGSKOMITEENE innebar klientellisme og overvåking. Penger ble formidlet til personer som lojalt støttet regimet, og som samarbeidet nært med etterretningsvesenet. Etterretningen fikk finansiert det beste innen teknologi for overvåking av opposisjonelle og befolkningen. Etterretningen fikk fangarmer inn i kriker og kroker av samfunnet. Rettstaten ble erstattet av en politistat, og fengslene ble fylt med politiske fanger, som ble utsatt for tortur.
Bård Larsen skriver om Venezuela: «Forklaringen på at det gikk galt (...) ligger i mangelen på maktfordeling og demokratiske strukturer som demmer opp for autoritære eventyrere. Av folk som enten er opportunister, eller av folk som er blendet av tanken om å skape himmelen på jorden.»
DEMOKRATIET FØR CHAVEZ kom til makten, fungerte dårlig og trengte å bli reformert. Men tanken om rådsdemokratiet klarte ikke på lang sikt å ivareta de fattige og marginaliserte sine interesser bedre enn demokratiske strukturer. I Latin-Amerika er, som i alle andre deler av verden, er rettsstat, demokrati, maktfordeling og menneskerettigheter nødvendige korrektiv mot splittende kaoskrefter, og de er korrektiv mot alle former for eneveldig makt. Om regimer er venstre- eller høyreautoritære, så blir alle regimer uten demokratisk motmakt til kleptokratier, en form for diktatur der lederne stjeler fra sitt eget land.
Bibelen forteller at etter at Adam og Eva ble fordrevet fra paradis, plasserte Gud to griffer – to monstre – som skulle passe på at menneskene ikke skulle snike seg inn i paradiset på nytt. Marxismen og den revolusjonære sosialismens avviste demokratiske strukturer, menneskerettigheter, maktfordeling og rettstat som «borgerskapets forsvarsverker», som hindret de utvalgte revolusjonæres streben etter «å skape himmelen på jorden». Skal politikken heller prøve å hindre oss i å ende i helvete, er menneskerettigheter, demokrati, maktfordeling og rettstat institusjonene vi må slå ring om, i Norge som i Latin-Amerika.