Mister grep om folket
Meningsmålingene taler sitt tydelige språk: De russiske velgerne har ikke lenger like sterk tiltro til president Vladimir Putin. Uansett om de forskjellige meningsmålingene spør det russiske folket om de vil stemme på Putin, om de stoler på ham eller om de synes han gjør en god jobb, er tendensen helt klar.
Folkets støtte til Putin er nå på sitt laveste nivå siden 2013 – det vil si før han gjorde seg veldig populær ved å invadere og annektere den ukrainske Krim-halvøyen.
I begynnelsen av februar viste for eksempel en av målingene at kun 45 prosent av velgerne ville stemt på Putin om det var valg nå. Det er et betydelig fall for en politiker som offisielt ble gjenvalgt med hele 77 prosent av stemmene for mindre enn ett år siden. Annektering – «Krims hjemkomst», som det omtales i Russland – var ellers startskuddet for en nasjonal fest. Men festen er i ferd med å dø ut.
Er Putin likegyldig?
Kommentatorer hevder av og til at Putin ikke interesserer seg for meningsmålinger. Hans popularitet eller kontroll er så omfattende, sier de, at han ikke gidder å bry seg om små skvulp i meningsmålingene.
Det er sikkert riktig at han ikke bryr seg om de mindre forskjellene i de ukentlige målingene, men det er ingen tvil om at han følger med på de store tendensene. For dersom bølgen kommer samtidig med folkelige protester av den typen man så i Moskva i 2011, vil Putin være forberedt.
Det går også rykter om at Kreml jevnlig utfører egne målinger for å være i forkant og for å få et mer nøyaktig bilde enn det de sensurerte analyseinstituttene leverer fra seg.
Putin forsøker jevnlig å bremse mulige, små bølger. Det gjør han som regel i sine store taler, som da han i mars i fjor talte til nasjonalforsamlingen. Den gang begynte han med en åpen beskrivelse av de omfattende økonomiske og sosiale utfordringene i Russland, før han roste seg selv for sin innsats for å skape vekst og bekjempe fattigdom, og presenterte sin plan for videre tiltak.
Hevet pensjonsalder
Putins plan innebærer at russerne skal øke sin produktivitet med minst fem prosent pr. år, slik at Russland på slutten av 2020-tallet kan være på nivå med verdens ledende økonomier. I forbifarten fikk han også nevnt hvor viktig det er at de russiske pensjonene holder tritt med inflasjonen og altså ikke blir uthulet.
Taler som denne viser at Putin har god oversikt over hva folk klager over, og at han liker å forsøke å forsvare seg selv mot kritikk.
Det gjorde han også i juni i fjor, da han sendte sin statsminister, Dmitrij Medvedev, for
Putin forsøkte å presentere seg som megleren som til syvende og sist mildnet regjeringens langt mer vidtrekkende reformforslag.
å annonsere at pensjonsalderen skulle heves. Russland har ellers latt 55 år gamle kvinner og 60 år gamle menn ta pensjon helt siden Josef Stalin bestemte det i sin tid, og det har blitt betraktet som en «uforanderlig» praksis. Faktisk var den så urørlig at Putin tidlig i sin tid som russisk president måtte love at han aldri ville heve pensjonsalderen.
Nå er det imidlertid behov for ekstra hender i arbeidsmarkedet, og man har ikke råd til å betale ut tidlig pensjon. Folk må derfor belage seg på å jobbe lengre. Kompromisset ble at pensjonsalderen for kvinner ble hevet fra 55 til 60 år og for menn fra 60 til 65 år. Putin forsøkte å presentere seg som megleren som til syvende og sist mildnet regjeringens langt mer vidtrekkende reformforslag.
Hent klovnene
Nå er alle kluter satt til for å gjenopprette støtten til presi- denten. Et illustrativt eksempel kom i TV-programmet «Comedy Club» på den russiske TV-kanalen TNT. To av showets komikere sitter på scenen og spiller roller som misfornøyde russere. De blir enige om at de ville ha fortalt Putin og alle problemene – om de bare kunne. Plutselig blir storskjermen bak dem slått på, og Putin – i skikkelse av komikeren Dmitrij Gratsjev – spør mennene oppriktig om hva som plager dem.
De to mennene tør ikke svare, og Putin legger derfor på. Men så bestemmer den ene seg for å drikke seg til mot, slik at han kan fortelle Putin hva han mener. Når Putin kommer tilbake på skjermen er mannen imidlertid for full til å si ett eneste ord.
Så Putin legger på igjen, og kommer heller på scenen i egen person. Han spør de to mennene hva som plager dem. Putin sier at det skal ordnes, og spør mennene hva borgermesteren i byen heter. Etter en liten taushet sier den fulle mannen at «Det er meg, det». Latteren ruller over skjermen, og alle forstår at Putin gjør sitt beste og at han ikke kan klandres for at inkompetente og korrupte politikere og tjenestepersoner ødelegger for ham.
Putin skylder på regjeringsmedlemmer som skylder på guvernørene som skylder på borgermesterne som skylder på lokale tjenestepersoner. Utfordringen for Kreml består i sikre at skylden ikke havner hos Putin.
Den lange listen av problemer som ble ramset opp av komikerne i «Comedy Club» er gjenkjennelig og meget reell for flertallet av russerne. Derfor fungerer sketsjen. Spørsmålet er om de vil fortsette å klage på alle andre enn presidenten, eller om de mener at han burde ha klart å levere etter 18 år ved makten?