Publikumsrush til «Heim 2» – nå kan det bli rekord
POPULÆR «Heim 2» har solgt 9000 billetter en halv uke e før premieren. – Vi er blitt en utrolig fin gjeng på scenen, sier «Heimebane»-stjernen Morten Svartveit.
Kritikerroste «Heim» solgte 11.000 billetter i fjor, som var tidenes suksess for Hordaland Teater. Torsdag kommer oppfølgeren. «Heim 2» har solgt 70 prosent av billettene allerede.
– Del to er både annerledes og gjenkjennelig. Det er jo en spesiell form, små tidsbilder og historier som skal knyttes sammen, sier skuespiller Sigrid Moldestad.
Kvinnekamp og -frigjøring
Forrige gang dekket de tidsrommet 1965–1975. Nå skal det neste tiåret skildres fra scenen, med hordalandsbriller. Baneveien, Voss, Lofthus, Stord, Myrdal, Fusa, Osterøy og Os er bare noen av de geografiske stoppunktene i forestillingen.
I ene scenen er det «Leve Tyssedal» og kampen om smelteverket – i Frode Gryttens penn – som skildres med musikalsk hjelp fra Bruce Springsteen og TV-bilder fra NRK-arkivet.
– Det er noen stolper i disse ti årene. Det er kvinnekamp, kvinnefrigjøring og folk ble skilt og kunne realisere seg selv. Vi høstet fruktene av oljeindustrien. Teknologisk fremmedgjøring etter hvert. Vi nærmer oss også jappetiden mot slutten – med fokus på individet, sier regissør Eirik del Barco Soleglad.
Det meste blir akkompagnert av tidstypiske låter – med Voksne Herrers orkester som en musikalsk motor.
– Dette er et tiår jeg begynner å huske selv. Det er mange små darlings og referanser vi ønsker å ha med, sier Moldestad.
– Avhengig av publikum
Ensemblet får en skikkelig
boost av at det ser ut til å bli publikumsrekord på Hordaland Teater.
– Samtidig som at vi selvfølgelig føler et visst forventningspress, sier Hadle Lavold Reisæter.
– «Heim» er veldig avhengig av publikum. Vi vet at historiene som fortelles, vekker varme. Det er gøy å spille noe som betyr så mye for publikum. Dette er nesten veien til deres egne liv, sier teatersjef Solrun Toft Iversen.
– Alt i stykket handler om mennesker av kjøtt og blod. Det er forandringene rundt dem som gir det historiske suset, mener Soleglad.
Noen av Vestlandets fremste forfattere er med i skriveteamet. De er full av begeistring for konseptet.
– Jeg liker den konkrete rammen, et tiår, et geografisk område – og samtidig friheten innenfor den rammen. Jeg er glad i å ta utgangspunkt i nær og fjern historie, gjerne reelle handlinger, så dette passer meg veldig bra, sier Ruth Lillegraven.
– Blir et bra blandakor
Hun, Tore Renberg og Gunnar Staalesen er nye forfattere på «Heim»-laget.
– For meg var det to ting som appellerte sterkt: Det dokumentariske anslaget ved «Heim», og muligheten prosjektet ga til å si noe konkret om vår nære fortid og hvordan den har formet oss. Det andre var rett og slett Solrun Toft Iversens energi og kompetanse. Når hun ringer, blir du med, sier Renberg.
– Det å se på den nære fortiden, både i Bergen og omlandet, med noen tiårs distanse, har jeg gjort tidligere i forfatterskapet. Jeg er imponert over hva Solrun har fått til på Hordaland
Teater, jeg hadde stor glede av «Heim», og var glad for å bli invitert med som forfatter, sier Staalesen.
Frode Grytten var også med på «Heim»-suksessen, men tenker ikke på forventningspresset.
– Jeg liker kollektive fortellinger, mange stemmer, mange historier som blandes i hverandre. Her er det mange forfattere som kommer med sine historier. Til slutt skal det bli et bra blandakor, sier Grytten.
– Instruktøren bestemmer
Forfatterne er trygge på at tekstene deres blir godt ivaretatt av teaterensemblet.
– Skriveprosessen er ikke så annerledes for min del, men det skjer mye med teksten etter at jeg har satt punktum. Ordene skal bli til liv, blod, følelser og noe helt fysisk, sier Grytten.
– Det er annerledes å skrive dramatikk enn for eksempel poesi og prosa; teksten må legges opp på en annen måte. At alt skal gå frem av replikkene, er jo en stor forskjell. Siden jeg bor i Bærum, er det vanskelig å stikke innom prøvene. Men jeg stoler helt og fullt på teaterfolket. Det er deres fag, sier Lillegraven.
– Vi vet at konseptet fungerer. Vi kan senke skuldrene og arbeide. Jeg liker å skrive for scenen. Det er kolossalt annerledes enn å skrive en roman – mer håndfast, plastisk, dialog- og situasjonsorientert. Og ja, jeg har full tillit til det lille teatret i Bergen og til Soleglad, sier Renberg.
– Når du skriver for teater, går du inn i et kollektiv, og ditt bidrag er bare en del av det som skal føre til det endelige resultatet. Jeg går innom prøvene, men vet av erfaring at det er instruktøren som bestemmer, sier Staalesen.