Jeg skjønte at noe var galt med mannen min. Først som 74-åring fikk han diagnosen.
Et hat begynte å gro inni meg. Til slutt gikk jeg fra ham.
DA VI VAR NYGIFT, spurte jeg ham om vi skulle gå på kino. Svarene på den type spørsmål var: «Jeg pleier ikke å gå på kino», «jeg pleier ikke å gå på teater», «jeg pleier ikke å reise med tog», «jeg pleier ikke å spise lapskaus». Så gjorde vi ikke det, da.
Jeg lurte på hva i alle dager det var for en mann jeg hadde giftet meg med, og trodde jeg hadde giftet meg med tidenes drittsekk. Nå forstår jeg at han bare presenterte fakta for meg.
I en alder av 74 år, og på eget initiativ, oppsøkte han hjelp. Han fikk da diagnosen Aspergers syndrom, en utviklingsforstyrrelse i autismespekteret. Han scoret svært høyt på testene. Da jeg giftet meg med ham, var det ikke noe som het Aspergers syndrom. Ettersom diagnosen er ganske ny, tror jeg at der må være flere som lever i uvitenhet om den.
PERSONER MED ASPERGERS
skiller seg ikke utseendemessig fra andre, noe som gjør at det er vanskelig for omgivelsene å forstå deres avvikende atferd. De har vansker med å sortere og prioritere når flere inntrykk og krav opptrer samtidig. De blir ofte misforstått og kan bli oppfattet som uhøflige eller uoppdragne.
I løpet av vårt ekteskap tok han gjerne initiativ til reiser, men var samtidig fraværende på en merkelig måte. Jeg trodde at han likte å reise, men for ham er en reise bare «styr», et ord han er ivrig bruker av. Han er, og var redd for å skille seg ut. Når en hel forsamling klappet, var han den eneste som ikke gjorde det. Jeg prøvde å forklare ham at det er nettopp slik han skiller seg ut. Alt han gjør, gjøres på samme måte alltid. Hans mange rutiner er preget av tvang, de må utføres på en bestemt måte. Han er aldri impulsiv. Han lærer ikke av erfaring, og han oppfattes som kverulerende. Han kommuniserer dårlig, noe som ofte kan føre til krangel. Han har gjort og sagt mye uforståelig og dumt, da han ikke ser forskjellen på hva som er rett og galt før han får det forklart.
Det er så mye han ikke forstår. Som for eksempel hva en følelse er, det å skille mellom dem, hva som er sinne, harme eller bare irritasjon. For ham heter alle negative følelser irritasjon. Han forstår heller ikke ironi. Spøk tas ofte på alvor.
ETTER HVERT BLE
jeg sikker på at noe var galt fatt med ham. Jeg googlet om personlighetsforstyrrelser, men det var noe som ikke stemte i alle disse diagnosene jeg leste om, jeg fant ikke ham.
Han var kranglevoren, men oppfattet det ikke slik selv. Jeg tidde ofte for husfredens skyld, han var som oftest vinneren i en diskusjon. For når han hadde sagt sin mening, forlot han gjerne rommet.
Felles venner forsvant etter hvert. Han har alltid likt seg best alene. Venner har han ikke bruk for, men han har alltid hatt lettere for å omgås kvinner enn menn. I yrkeslivet var han godt likt blant kolleger, men kom ofte i konflikter med kunder.
Enhver form for kritikk blir møtt med aggresjon. Han gjorde noe galt, jeg ble irritert, hvorpå han ble forbannet fordi jeg var irritert.
Han tar på seg en «maske» ute blant folk, er sjarmerende og blid. Men man kan finne ham sittende utilnærmelig og alene i familieselskaper. Han kan også sitte i samtaler med folk. Det tok en stund før jeg skjønte at han hadde lært seg utenat lekser i form av setninger og fraser han er trygg på, og som kan føre konversasjonen inn på et spor han kan holde på. Han har lært seg teknikker. Samtaleteknikker, for han fordrar ikke samtaler og småsnakk.
Han er en intelligent mann, men oppfører seg ofte som en guttunge, enkel og uvitende, og kan fremstå som lite empatisk. Jeg husker at jeg så en film som var rørende, jeg ble på gråten. Han sa: «Hva er det med deg, du ser så ’løgen’ ut i trynet». Jeg var rystet, sjokkert. Et hat begynte å gro inni meg.
TIL SLUTT GIKK JEG
fra ham. «At du kunne gå fra den snille mannen» var vonde ord å høre, de skulle bare visst. På et eller annet vis ble det slik at jeg alltid endte opp med å synes synd på ham. Han har alltid behov for veiledning og fremstår som usikker, unnvikende og usosial. Og klønete. Samtidig kan han lure hvem som helst. Han er en intelligent mann, og vet mye om mangt.
Det trengs en debatt rundt forholdene til eldre mennesker med Aspergers syndrom, som har måttet greie seg gjennom et langt liv. De trenger i aller høyeste grad å bli sett, få tiltak og assistanse.
Du, min autistiske eksmann, jeg er glad i deg.
BT kjenner innsenderens identitet.