Narkotikahandelen før Pablo Escobar
Vond fortelling om urfolket i Colombias narkokrig.
av Wayuu-tradisjonene tydelige. Dette er også en av få scener i filmen hvor noen smiler.
ZAIDAS MOR Úrsula (Carmiña Martínez) nyter stor respekt hos folket sitt, og frykter at familien skal glemme sine tradisjoner.
Úrsula ser etter tegn og advarsler fra forfedrene. Hun forsøker å få Rapayet og den øvrige familien til å holde fast ved sin tradisjon, men en etter en brytes selv de helligste lover.
OMTRENT IDET et skytevåpen avfyres, begynner filmen å likne mer på et klassisk narkodrama. Familiebånd, ære, og løfter er viktige – frem til det ikke lenger betyr noe som helst.
Narkohandelen utvikler seg til en blodig, splittende krig.
FOKUSET ER HELE veien på menneskene, ikke på volden i seg selv, men hvordan Wayuu-folket ser på blant annet død og hevn.
Dette perspektivet i en slik fortelling er interessant, men gjør at jeg også skulle ønske meg mer av nettopp menneskene. Tradisjonene og kulturen kommer godt frem, men individene gjør det ikke.
SELV OM DET virker som det er ekte kjærlighet mellom Rapayet og Zaida, og mellom mor og datter, vises lite av dette, og av hva de underveis tenker om sin økende rikdom og bedrede levekår.
Som nevnt før, smiles det nærmest aldri, ingen glede vises. Det er få karakterer jeg føler jeg blir kjent med, og ingen av dem på et dypere følelsesmessig plan.
Denne distansen gjør at jeg sliter med å bli virkelig engasjert, og dermed blir jeg heller ikke så dypt berørt.