Barn på barrikadane
SÅ LENGE UNGANE ikkje blandar seg inn i sydenturane våre, er det berre kjekt at dei streikar for klimaet. Dei må gjerne kjølhala foreldra sine, krevja kål og poteter til middag, boikotta dieselbilen til mamma, nekta å bli med på helgetur til New York (det nye London). Besteforeldre og andre gamlingar må dei gje fred.
Somme besteforeldre har ein gong gått i demonstrasjonstog, dei òg. Somme gamlingar var radikale i sin ungdom og ropte og veiva med plakatar og forlanga at politikarane skulle ta seg saman, eller aller helst pakka saman for godt. For slike besteforeldre er det ekstra stor stas at barnebarna går i deira historiske fotefar.
DET FINST JO besteforeldre som kunne tenkt seg å streika litt for klimaet, dei òg. For at det skal gå vel med barnebarna deira. Sikkert også med andre folk sine barnebarn. Og for Moder Jord, om dei er litt religiøse i hovudet. Men gamlingar flest meiner at vi har gjort vårt. No skal vi nyta vårt otium. Dessutan vaks vi opp i tronge kår. Utan mobiltelefon. Utan fasttelefon. Berre kaksar hadde bil. Berre rike barn hadde sykkel. Med eitt gir og ei arvetante. Vi har ikkje meir enn vi fortener.
Ingen tidlegare generasjonar her til lands har pøst ut så mykje klimagassar som dagens barn og foreldra deira. Aldri før har den norske middelklassens barn hatt slikt eit uhorveleg forbruk av alt som kan kjøpast for pengar. Aldri før har det vore så synd på fattige, norske barn, som ikkje har råd til like store gassutslepp. Vi gamlingar må ty til seniorlån og eta opp hus og hytte og hybelen i Provence for å hinka etter. Men klimarekordane deira når vi aldri.
ETTER SENIORLÅNA KJEM kanskje syndfloda, men i vår levetid går det sikkert greitt. Og før vi er ute or soga, er nok flya til Syden elektrifiserte. I mellomtida er det berre om å gjera at barna ikkje tek knekken på Oljefondet og alle andre pensjonsfond med slagorda sine. Faren er liten så lenge det finst norske russebussar. Men gleda over at barnebarna nøyer seg med ei bok i konfirmasjonspresang, kan bli kortvarig.