En tragisk kjærlighetshistorie
Massenets opera som intimt, psykologisk kammerspill.
Det er en flott åpning, dette, en åpning der regissøren Antony McDonald med diskrete midler frigjør handlingen fra Goethes småby og 1700-tallsproblematikken og flytter den fremover, frem til Massenets egen samtid, og inn i et borgerlig hjem – der vi møter Fogeden og han datter Charlotte som etter morens død har hatt ansvaret for å passe på sine mange, små søsken.
ETTER HVERT DUKKER så den unge, melankolske Werther opp. Han blir rammet av lynet, kommer til å elske Charlotte, men hun er lovet bort til Albert, en noe eldre forretningsmann. Og dermed er konflikten presentert, handlingen går i gang og drives ubønnhørlig fremover mot den tragiske slutningen: Charlotte blir gift med Albert; Werther fantaserer om å begå selvmord; Charlotte innser at hun elsker ham; hun oppsøker ham – men kommer for sent, han har skutt seg med en av Alberts pistoler og er døende.
Massenets har lagt operaens to første akter utendørs, først i en hage og så foran byens kirke. I McDonalds overbevisende tolkning er vi derimot allerede fra starten innendørs, i denne versjonen er fortellingen fremstilt som et intimt, psykologisk kammerspill der alt handler om de vekslende følelsene mellom Charlotte og Werther – fra deres aller første møte frem til den siste, ulykksalige avskjeden.
En tolkning som denne setter veldig press på operaens to hovedfigurer.
Men med litauiske Edgaras Montvidas og skotske Catriona Morison har forestillingen to unge, veldig imponerende sangere som uten besvær løser alle Massenets vokale utfordringer og samtidig er i stand til å gi figurene en overbevisende fysisk, scenisk fremstilling.
MONTVIDAS FREMSTILLER MED brennende intensitet hvordan Werther utvikler seg fra svermerisk ung mann til dødspreget tragisk helt. Han synger partiet sitt med flott lyrisk tenorstemme og er i stand til å sette voldsomt, dramatisk, nesten wagnersk, trykk på i høyden når det blir krevd. Morison er en myk, kjærlig Charlotte, en rolle hun synger med mørk, varm mezzostemme som passer perfekt til figurens store, følelsesmessige utbrudd.
Montvidas og Morison blir støttet av et veldig godt ensemble der det er fine prestasjoner i alle roller. Finsk-amerikanske Tim Mix gir Charlottes mann, Albert, verdighet og soliditet. Hanna Husáhr synger Sophie, Charlottes yngre, medfølende søster, mens Mischa Shelomianski er faren hennes, den litt distré Foged. Og som det muntre innslaget midt i den triste historien møter vi de to svirebrødrene Schmidt og Johan, morsomt fremstilt av Vladimir Dmitruk og Igor Gnidii.
Sangere fra Bergen Guttekor og Pikekor opptrer som Charlottes mindre søsken og fremfører med uskyldsrene stemmer den innledende og avsluttende julesang. Og i orkestergraven sitter musikere fra BFO og gir, under ledelse av Frédéric Chaslin, en elegant, flytende tolkning av Massenets dynamiske orkestersats – med en altsaksofon som ekstra krydder i klangen.
Musikkanmelder