Hvor kommer du fra?»
trodde at jeg snakket helt likt som alle andre. At jeg rullet på r’en og hørtes ut som alle andre. Jeg ble forbauset hver gang folk spurte hvor jeg egentlig kom fra. Jeg trodde alle kunne høre at jeg var fra Holmlia. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg trodde det.
Jeg ble 12 år, og vi flyttet til Sotra. Det gikk et par år, og jeg tenkte at, ja, endelig, nå er jeg blitt sotrastril. I hodet var jeg blitt det. Men utad snakket jeg fremdeles en merkelig blanding av østlandsk og bergensk. Jeg ble 18 år og dro på folkehøgskole. På teaterlinje. Jeg lærte meg å rulle på r’en, for det gjør man i teateret.
MEN DU HAR en unik dialekt, du er unik Stine! Sier de. Men jeg vil ikke være unik, jeg vil høre til. Jeg vil så gjerne høre til. Jeg vil så gjerne at alle skal vite at jeg kommer fra akkurat det stedet i landet vårt. Jeg snakker slik som de snakker på den lille prikken på kartet. Men jeg gjør ikke det. Jeg har ikke et utgangspunkt, det er et hull der som ikke kan fylles.
Bestemor er 90 år, og jeg besøker henne ofte. Hun har verdens fineste striledialekt. Hun snakker helt perfekt. Når jeg blir like gammel, vil jeg at mine barnebarn skal komme på besøk og høre at bestemor, hun kommer fra dette bestemte stedet. Men jeg kommer ikke fra et bestemt sted. Det kan i alle fall ingen høre.
JEG ER BLITT 25 år. Et kvart århundre. Hva er det jeg innbiller meg? At det skal endre seg nå? Jeg må bare innse at dette er min dialekt. Sånn er jeg, og sånn er det.
Så kjære studenter, fød flere barn. Men vær veldig klar over konsekvensene dersom du må flytte på deg. Det blir flere og flere av oss blandingsdialektikere.
Med denne teksten fikk nylig Stine Revheim Svellingen 2. plass i Vestlandets talekonkurranse for unge under 30 år. Konkurransen arrangeres av Studentersamfunnet, Bergens Tidende og SpeakLab.