Full av håp
Man må leve mens man venter, mener Calixto Bieito. Nå har Karl Ove Knausgård hjulpet ham med å forløse ideen som ble unnfanget i Grieghallen for 13 år siden.
– Vi venter alle på noe, sier Calixto Bieito.
Den katalanske regissøren er kjent for grenseoverskridende sceneoppsetninger med sex, vold og andre sterke virkemidler. Nå venter han imidlertid på å presentere noe ganske annerledes. Ifølge Bieito er «Venter», Festspillenes prestisjetunge åpningsforestilling, en øvelse i visuell, musikalsk og tekstlig poesi.
– Poesi betyr at man ikke trenger å forstå alt. Tilskueren skaper sine egne forbindelser og gjør sin egen tolkning, sier 55-åringen.
Ibsen, Knausgård og Bieito
Nettopp tolkning er stikkordet for alt som skjer på scenen i Grieghallen onsdag og torsdag. Under ledelse av Eivind Gullberg Jensen gir Bergen Filharmoniske Orkester, Edvard Grieg Kor, baryton Aleksander Nohr og sopran Mari Eriksmoen sin versjon av Edvard Griegs «Peer Gynt»-musikk.
Samtidig henter Bieito inn tekstutdrag fra en nyskrevet Karl Ove Knausgård-novelle, inspirert av Solveig-skikkelsen i «Peer Gynt» og fuglefotografier av Stephen Gill. Denne er igjen inspirasjon for filmskaperen Sarah Derendingers bidrag, som blant annet projiseres på en stor, hvit kube på scenen.
Det hele kan høres overveldende komplisert ut, men Bieito er rolig.
– Dette blir fint. Forestillingen er full av håp, sier regissøren.
Ideen til «Venter» dukket opp i samme hus hvor stykket får sin urpremiere. Da Bieito satte opp sin actionpregede, oppjagede versjon av «Peer Gynt» under Festspillene i 2006, var det stykkets roligste parti som virkelig festet seg hos regissøren selv.
Den nye Solveigs sang
– Det var et øyeblikk i pausen der Solveig bare ventet. Publikum visste ikke om de skulle klappe eller ikke – hun sto bare alene på scenen og ventet. Da bestemte jeg meg for at jeg en dag skulle sette opp et stykke med denne kvinnen som bare venter.
Der Ibsens Solveig venter på ungdomskjæresten Peer, er den norske nasjonalrabagasten fraværende i «Venter». Knausgårds Solveig er en skilt, voksen sykepleier, som steller sin gamle mor og følger opp sine voksne barn. En Solveig for vår tid, mener Bieito. Mens Ibsens Solveig defineres av minner og forventninger, prøver denne kvinnen å finne mening i nuet.
– Hun er i ferd med å oppdage at fortiden ikke finnes lenger og fremtiden har ikke inntruffet ennå. Hun venter, men ikke på en mann – hun venter på å oppdage en mening med livet.
– Hva venter du selv på?
– Et bedre samfunn. Ikke her, altså, for dere har et ganske fint samfunn – i mitt neste liv vil jeg bo i Bergen. Men jeg venter på et bedre samfunn for alle. Jeg venter på at færre folk rundt meg skal være døende. Og jeg venter på å få se mine barn som voksne, sier tobarnsfaren.
I stedet for å bosette seg i Oslo, hvor han jobbet tett med tidligere Festspill- og operasjef Per Boye Hansen, har Bieito stasjonert familien i Basel.
– Barna er jo helt annerledes enn meg og tilhører en annen tid, så jeg er nysgjerrig på hvordan det vil gå med dem. Alt forandrer seg så fort nå til dags. Bergen har også forandret seg enormt siden jeg kom hit første gang.
– Hvordan?
– Folk er ute på gaten og lever sine liv der på en helt annen måte enn før.
– Er det et poeng i stykket at folk bruker for mye av tiden sin på å vente i stedet for å leve?
– Nei. Å vente, i dette tilfellet, er ikke noe negativt. Å vente er som en dannelsesreise.
Hauk og due – og deg
I Knausgårds tekst brukes naturen som metafor. Et duepar insisterer på å bygge rede samme plass hvert år, til tross for at en hønsehauk har tatt ungene deres hver gang. Mens Solveig bekymrer seg – både for fuglene og sine nærmeste – fostrer duene frem enda et kull.
– Så lenge hauken ikke har kommet, må man bare vente. Til å begynne med er Solveig redd, men det tar slutt. Hun blir bevisst på at hun også lever her og nå, akkurat som duene, sier Bieito.
Det samme gjelder oss alle, mener regissøren.
– Inntil hauken kommer, må man bare nyte øyeblikket.