Samlar nynorskens gullrekke
Etter 28 år i forfattarstolen kjenner Brit Bildøen seg klar for ein fest. Det blir ein lite maskulin affære.
– For meg har fest, moro, overskriding og humor alltid vore del av litteraturen. Det vil eg gjerne få fram no, seier Brit Bildøen.
Etter ei lang og innhaldsrik karriere, har årets festspeldiktar dei siste åra fått eit gjennombrot med to romanar om det ho kallar «sorgarbeid og traumatiske saker». Medan «Sju dagar i august» (2014) handlar om eit par som mista dottera på Utøya, beskriv «Tre vegar til havet» (2018) ei kvinne som tørnar då ho og mannen ikkje får fornya adopsjonsløyvet.
Nynorskens «Gullrekke»
Under Dei litterære festspela denne helga, gjev forfattaren frå Aukra likevel mest plass til litteraturens lettare sider. På laurdagens «Boksjov» skal Linda Eide leie moroa, medan Bildøen og Rune Klakegg gjev smakebitar frå si kabaret om forfattaren Gertrude Stein og sambuaren Alice B. Toklas.
Fredag samlar Bildøen det ho har kalla «Gullrekka» – Marit Eikemo, Ruth Lillegraven, Agnes Ravatn og Olaug Nilssen – for å snakka ut om livet som kvinneleg nynorskforfattar. Det har visst ikkje berre fordelar.
– Å vere kvinne og skrive på nynorsk blir på ein måte sett på som ein marginalisert posisjon. Eg vil snu på det og seie at vi tilhøyrer ei ganske eineståande gruppe: Desse damene har klart å bryte lydmuren og nå fram til publikum, seier Bildøen.
Oppgjer med stereotypane
For Bildøen er dei fire gjestane del av den nynorskbløminga som Kjartan Fløgstad for nokre år tilbake omtalte som «eit sant mirakel». Sjølv kan ho smykke seg med Nynorsk litteraturpris for 2018.
Mykje har skjedd sidan ho debuterte med ei diktsamling i 1991 og den første romanen året etter. Den gong var det heilt vanleg at journalistar spurde kvifor ho skreiv på nynorsk, som om det var noko sært. Kvinnelege forfattarar møtte dessutan ei rekke fordommar.
– Det har vore ei førestilling om at kvinner skriv om kvinneting, medan menn skriv om alt anna, seier ho.
I essayboka «Litterær salong» (2009) tok Bildøen eit oppgjer med kjønnsforskjellane på litteraturfeltet, og hylla ti av sine forfattarsystrer. Ho syslar med tanken på ein oppfølgjar, men er glad for at situasjonen er annleis no.
– Det er blitt større medvit rundt temaet. Og det er ikkje til å ignorere at vanvittig mange sterke, nye kvinnelege forfattarar har kome på banen, seier Bildøen.
– Det er også blitt større medvit om at det berre var menn som fekk store stipend og prisar. Ting har blitt mykje betre, då går det an å feira litt.
Meir politisk, meir personleg
Gjennom åra har Bildøen bidratt til litteraturfeltet som bibliotekar, manuskonsulent, omsetjar, kritikar og spaltist. No kjennest tida rett for å feire sitt eige forfattarskap.
– Dei to siste romanane har fått veldig mykje merksemd og blitt godt motteken. Eg føler at eg når ut til stadig fleire lesarar. – Har du knekt ein kode?
– I dei to siste bøkene har eg skrive meir direkte om ting folk kan relatere seg til. Meir politisk og samfunnsorientert, men også meir personleg. Men eg føler også at eg har bygd forfattarskapet stein på stein, over lang tid.
I «Litterær salong» knyter Bildøen kvar forfattar til ein litterær dyd, frå råskap (Amalie Skram) til spiritualitet (Doris Lessing). Kva dydar har ho sjølv hatt nytte av som forfattar?
– Stormannsgalskap, som Gertrude Stein. Det er ikkje akkurat noko eg er fødd med, eg er ein ganske stillferdig og beskjeden person – men eg har hatt noko å lære av det, seier Bildøen.
– Om ein skal skrive bøker, er det heilt nødvendig å ta plass som ein offentleg person med eit kunstnerisk uttrykk. Det er ikkje nokon sympatisk dyd, men som kunstnar må du ha eit snev av stormannsgalskap, seier ho.
– Det er jo eit svært maskulint ord ...
– Ja, og som kvinne er det ekstra viktig å lære seg å ta plass.
– Kan aldri bli tydeleg nok
Ein annen dyd Bildøen har brukt tid på å læra seg, er tydeleggjering.
– Ein kan aldri bli tydeleg nok. Som ung forfattar var eg opptatt av underleggjering, av
– Ikkje berre vakre bøker
modernismen og surrealismen. Kvardagslege ting skulle framhevast gjennom underleggjering, seier ho.
– Så gjekk det plutseleg opp for meg at livet er så underleg i seg sjølv at skrivinga handlar meir om å gjera enkelte ting tydeleg for lesaren.
Denne innsikta kom etter romanen «Landfastlykke», om øyfolk og bruer. Fleire fortalde Bildøen at boka fekk dei til å oppdaga bruene rundt seg på ny.
– Aha, tenkte eg, der ligg ein oppgåve som forfattar: Få folk til å sjå ting på ny eller på ein annan måte. Det har teke tid, men tydeleggjeringa og den hardt tilkjempa stormannsgalskapen har bore frukt. Gjennom åra har Bildøen fleire gongar stoppa opp og lurt på om ho burde gjere noko anna, meir nyttig. Motivasjonen for å fortsette var ei overtyding om at det ville bli eit tomrom etter hennar temaval og poetiske realisme.
– «Romanen treng deg» blei mitt mantra. Det føler eg at den har gjort. Dei siste to romanane er ikkje berre vakre bøker som er gode å lese. Dei handlar om ting som få andre har tatt opp, og som er viktige å skrive om.