President Putins vanskelige sluttspill i Syria
Russland har for lengst valgt Bashar al-Assad som løsningen for Syria, men både Erdogan og YPG vil være viktige brikker i Putins spill.
– Det er lenge siden amerikanerne er blitt ydmyket på denne måten, sa den russiske politiske analytikeren Mikhail Senelnikov-Orisjak da han kommenterte USAs plutselige tilbaketrekning fra Syria på russisk TV i forrige uke.
– De flyktet i skam. Jeg kan ikke huske et liknende scenario siden Vietnam, la han til.
Og mens Mikhail SenelnikovOrisjak snakket om at Russland hadde sikret seg et solid grep om «en nøkkelregion hvor prisene på energi blir bestemt», skrev den russiske journalisten Mikhail Rostovskij i avisen Moskovskij Komsomolets om at Russland hadde fått en «uventet lottogevinst»:
«Slik kan man utlegge Trumps feilgrep i Syria. Det styrket Moskvas posisjon i Midtøsten og skadet USAs omdømme som en rasjonell politisk aktør og troverdig partner», skrev Rostovskij.
En russisk plan
Det som begynte som en litt overrasket russisk reaksjon på Donald Trumps trekk er langsomt i ferd med å bli fortrengt av innimellom kverulerende russiske medier, samtidig som man to uker seinere begynner å se konturene av en mer klar russisk plan. En plan som imidlertid fortsatt har en del uavklarte momenter.
Dersom situasjonen i Syria var et parti med sjakk, ville man si at en av de sterkeste brikkene akkurat er blitt fjernet fra brettet, og at Russland nå står med brikkene som trengs for å avslutte spillet. Men det er teknisk krevende, og lett å flytte brikkene i feil rekkefølge. Seieren ligger i Russlands hender, men de kan også tape det hele om de blir for utålmodige. Akkurat nå handler mye om å begrense de andre spillernes trekk.
Alle er venner med Putin Situasjonen i Syria har gitt Putin nye muligheter. Både Assads diktatur, den kurdiske YPGmilitsen og Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan har alle bruk for Russland i sine innbyrdes stridigheter.
I første omgang har Russland utfylt denne rollen ved å sende militærpoliti inn mellom tyrkiske styrker på den ene siden og styrker fra det syriske forsvaret og YPG på den andre. På den måten fungerer Russland som en buffer som inntil videre har ført til en våpenstillstand, om enn en skrøpelig våpenstillstand.
De russiske styrkene kan innta denne rollen fordi alle de andre partene gjerne vil ha deres støtte, og ingen tør derfor å utfordre dem. Men å stå midt imellom fremrykkende tropper er en vanskelig situasjon å stå i.
Da de tyrkiske stridsvognene begynte å rulle over den syriske grensen, ba Erdogan om en samtale med Putin, ifølge russiske medier. Erdogan mente selv at han hadde fått klarsignal fra USAs president, Donald Trump, til å okkupere en del av det nordlige Syria, men så er det jo også en massiv russisk tilstedeværelse i landet fra før av.
Vil unngå opptrapping Erdogan og Putin ble angivelig enige om at alle parter skal unngå en opptrapping av kampene i Syria, slik at den russiskledede fredsprosessen ikke risikerer å bli avsporet. Putin skal også ha invitert Erdogan til samtaler i den russiske byen Sotsji, hvor de angivelig skal møtes tirsdag denne uken og avtale en ramme for deres offensiver i Syria.
Russland har for lengst valgt den syriske diktatoren Bashar al-Assad som sin løsning for Syria. Uten russisk støtte ville Assad ikke sittet på makten i Damaskus i dag. Det er en klar russisk prioritet på det lokale nivået. Men på det regionale nivået har Russland valgt å omfavne Erdogan, som har virket mer og mer sårbar på grunn av en kombinasjon av vestlig kritikk og motstand mot ham blant de tyrkiske velgerne.
Både Tyrkia og Nato svekket Tyrkias invasjon av det nordlige Syria er blitt møtt av en bølge av kritikk fra USA og flere andre av Tyrkias allierte i Nato. Det svekker Tyrkia. Det svekker også Nato, og det gir russerne en fantastisk mulighet til å skape splid i Nato. Tyrkias kontroversielle kjøp av det russiske luftvernsystemet S-400 har allerede skapt denne spliden. Den siste utviklingen i Syria forsterker kun denne splittelsen.
Kurderne som verktøy
Den store balansekunsten for Russland vil være å gjøre både Assad og Erdogan fornøyde. Den kurdiske YPG-militsen, USAs allierte i kampen mot terrorbevegelsen IS og Assad, vil raskt bli ofret. Kurderne er kun interessante for Russland som et verktøy for å legge press på andre.
De russiske statsmediene omtaler fortsatt Tyrkias invasjon som «Operasjon Fredens Vår», som den også offisielt heter fra tyrkisk side. Den regjeringslojale avisen Rossiskaja Gaseta forklarer sine lesere at Tyrkia frykter at de syriske kurderne skal hjelpe de tyrkiske kurderne i PKK i deres separatistiske kamp for selvstendighet fra Tyrkia. Derfor er Tyrkia nødt til å etablere en sone som strekker seg 32 kilometer inn i Syria. Det er veldig nøkternt, mener avisen.
Putin forsøker tilsynelatende å holde situasjonen slik, inntil han får snakket ansikt til ansikt med Erdogan tirsdag. Russland vil gjerne utnytte splittelsen i Nato, og Tyrkia er også viktig for å kunne legitimere den syriske fredsprosessen. Russland har invitert til et møte om fredsprosessen i slutten av oktober, og her skal Tyrkia helst få en plass ved bordet. Derfor vil Russland muligens gå med på å akseptere en begrenset tyrkisk okkupasjon av deler av det nordlige Syria.
Problemet Assad
På den andre siden har man imidlertid Assad-diktaturet i Damaskus, som det er lettere for Russland å styre enn Erdogan er. Assad kan imidlertid ikke fjernstyres, og Russland kan heller ikke skyve fra seg regimet uten at det fører til konsekvenser andre steder. Kan Assad nå stole på den russiske støtten?
Assad kontrollerer nå mer av Syria enn han gjorde for to uker siden, men det er også uakseptabelt for hans regime at Tyrkia okkuperer en del av det nordlige Syria. Dermed må Putin også holde Assad litt i nakkeskinnet. Det mest sannsynlige akkurat nå, ser ut til å være at Russland velger de regionale interessene over de lokale. Man gir Erdogan litt nå, og så gir man Assad noe på et seinere tidspunkt.
Sluttspillet har begynt. Det kan se enkelt ut, med få brikker igjen på brettet, men det kommer til å ta lang tid.
Flemming Splidsboel Hansen er forsker ved Dansk institutt for internasjonale studier, hvor han spesialiserer seg i Russland og de øvrige statene i det tidligere Sovjetunionen, herunder Ukraina og Hviterussland.