Uforståelig at så mange går i pausen
Peer Gynt i møte med moderne diller og diagnoser.
DNS
Av: Henrik Ibsen/Tore Vagn Lid Konsept og regi: Tore Vagn Lid Scenografi og kostymedesign: Olav Ryland Myrtvedt Komposisjon og musikalsk arrangement: Knut Vaage/Tore Vagn Lid
Dramaturg: Morten Kjerstad Med: Sigmund Njøs Hovind, Hadle Lavold Reisæter, Susann Bugge Kambestad, Bjørn Willberg Andersen, Katrine Dale, Hanne Korbrekke Askeland, Owen Weaver, Thomas Valeur, Per Jørgensen og Annabel Guaita
DET ER EN takknemlig/utakknemlig oppgave å ta Peer Gynt til scenen. En tekst de fleste har et forhold til og en mening om hvordan den bør behandles. Som kompaniet selv nevner innledningsvis, var det skrevet som et dramatisk dikt og ikke ment å iscenesettes. Hva skal liksom nok en ny regissør tilføre stykket, spør skuespillerne megetsigende og peker på regissør Tore Vagn Lid som sitter i salen.
Dikteposet er satt opp i alle mulige former og versjoner verden over, både modernisert og radbrukket, men også tradisjonelt og tidsriktig.
Det er derfor en god idé å ta utgangspunkt i hvem Peer Gynt ville vært i dag, i møte med selvhjelpsbøker, personlighetstester og Jordan Peterson.
DENNE KONSERTFORESTILLINGEN ER
full av morsomme påfunn og triks, men ivaretar også mye av originalteksten. Derfor er det overraskende når så mange går i pausen! Det er påfallende tommere på den ene tribunen og i hvilepausen i forestillingen var det flere som murret «det var ikke dette jeg trodde det var».
Ok, dette er ikke Toralv Maurstad proklamerer Ibsen, men hva hadde man egentlig trodd? Teksten vies masse plass og selv tradisjonalister burde finne mye å glede seg over her.
Scenerommet er innredet som et leirsted. Musikere er spredt rundt i rommet og Teaterkjelleren fullstendig ombygd for anledningen.
Lydene og stemmene kommer fra alle kanter, trommene på en side og piano på den andre. Resten av bandet sitter sammen med skuespillerne på scenen.
BJØRN WILLBERG ANDERSEN i rollen som Peer oppdager plassen og lukter på en pakke med sprøstekt løk og der er stemningen satt. Denne Peer Gynt skal nemlig utfordres på hva han synes om politisk korrekthet, SFO, klasse og identitetsspørsmål. Blant annet.
Peer Gynts kvinner vies også mye plass denne gang, og de kommenterer selv hvor lite man for eksempel vet om Solveig.
Det er i det hele tatt mye humor som springer ut ifra at skuespillerne hopper inn og ut av roller og kommenterer selve teksten med moderne briller. Enten det er om rimene eller innholdet. Ensemblet er stødig i alle ledd, men spesielt Susann Bugge Kambestad og Katrine Dale utmerker seg denne gang.
FORESTILLINGEN ER MUSIKALSK overlegen og en helt sentral grunn til at forestillingen er så sterk som den er. Jeg tar meg derimot å savne mer dub, som tittelen indikerer, som har vært viktig i andre produksjoner.
Det er velfungerende miks med originaltekst og modernisering. Vågalt og eksperimenterende, men uten å miste Ibsen i det hele. Ideen om å sette Peer Gynt inn i samtiden fungerer nesten overraskende godt.
Åses død er en av mange fengslende scener og Griegs Ballade i g-moll flettes naturlig inn i det musikalske landskapet.
Noen ganger oppleves forestillingen som ørlite grann overtydelig i sin tolkning i hva slags type Peer Gynt ville vært i dag (les psykopat) uten at det trekker nevneverdig ned en usedvanlig rik opplevelse i teatret.