Forsker: Kinas mål er globalt overherredømme
Det er på høy tid at Vesten innser at det kinesiske kommunistpartiet ønsker et undertrykkende verdensherredømme, advarer en fremtredende menneskerettighetsekspert.
Få mennesker kjenner Kinas undertrykkelse av minoriteter, kritikere og annerledes tenkende like godt som Maya Wang. I de siste åtte årene har hun jobbet som seniorforsker for Human Rights Watch, og her har hun avdekket og beskrevet kommunistpartiet overvåking og undertrykkelse for den internasjonale menneskerettsorganisasjonen.
Samtidig er Wang bosatt i Hongkong, hvor hun over de siste månedene har kunnet følge protestene personlig i takt med at Kina strammer grepet om enklaven.
Vi møter henne i anledning et besøk i Danmark, hvor hun håper på å finne donorer som kan finansiere forskningen hennes.
Etter hennes mening er problemet at altfor få i Vesten har innsett omfanget og alvoret i trusselen fra Beijing.
– Kinas endelige mål er globalt overherredømme. Kommunistpartiet i Beijing er i mine øyne den største trusselen mot friheten i verden – og i Vesten – siden andre verdenskrig, sier Wang.
Det lyder voldsomt, og Wang er også godt klar over at mange vil mene at hun bekymrer seg for mye. Men slik hun ser det er kombinasjonen av Kinas masseovervåking, økte økonomiske innflytelse og avanserte teknologi oppskriften på en skrekkelig fremtid. Dersom verden altså ikke snart åpner øynene for det.
– Det kinesiske kommunistpartiet har bygget opp en teknologisk overvåkingsstat som ingen andre regimer i hele verdenshistorien. Det har de gjort på relativt få år, sier Maya Wang.
Hun minner om at mange i Vesten for bare noen år siden lo av tanken om at Kina skulle klare å kontrollere og sensurere internettilgangen til nesten 1,5 milliarder innbyggere.
– Det virket helt umulig, men de klarte det, sier hun.
Eksperimentet i Xinjiang Skrekkeksempelet er undertrykkelsen av den muslimske uighur-minoriteten i Xinjiangprovinsen i den vestlige delen av Kina.
– Det er vanskelig å overdrive undertrykkelsen i Xinjiang. Over én million mennesker har blitt sendt i interneringsleirer, og det er overvåkingskameraer overalt. Disse kameraene er koblet opp mot Kinas store database og knyttet til datamaskiner som bruker kunstig intelligens til å analysere bildene, forteller hun.
– Samtidig blir telefonsamtaler avlyttet med stemmegjenkjenning. Også dette samkjøres med de enorme mengdene med informasjon som regjeringen samler inn andre steder via alles ID-nummer – når man kjøper togbilletter, fyller drivstoff, eller handler på butikken. Alt blir registrert og samkjørt for å se om det er noe som er mistenkelig, forklarer Maya Wang.
Xinjiang er det ekstreme eksempelet, men etter Wangs mening er faren akutt for hele verden. Xinjiang er et slags forsøksområde for overvåking som kan brukes andre steder i verden – ikke bare i og av Kina.
– Kina forsyner mange autokratiske land med teknologi til masseovervåking, fra Kasakhstan til Filippinene til Zimbabwe. På den måten lager de en slags autokratisk systemeksport og utvider samtidig sin internasjonale innflytelse.
Hvem følger med?
– Men betyr det at vi trenger å være bekymret i andre land? Det er vel ikke mye Kina kan gjøre for å undertrykke oss?
– Ikke akkurat nå. Men hvis det ikke blir gjort noe, kan verden se veldig, veldig annerledes ut om 20 år. Da kan det hente at vi ikke tør å sitte på kafé
i København og snakke så fritt om alt mulig. Da vil vi ikke vite hvem som følger med, og hva som kan skje. Det er den store utfordringen som Vesten står overfor. At Kina aktivt forsøker å undergrave og innskrenke menneskerettighetene – og samtidig øke sin egen innflytelse, sier Maya Wang.
Slik hun ser det kommer den kinesiske utfordringen på en rekke fronter samtidig. Blant annet via det såkalte «One Belt, One Road»-initiativet, som også har blitt kalt «Den nye Silkeveien». I dette programmet bruker Kina enorme investeringer for å bygge opp en verdensomspennende handelsrute som skal sørge for at kinesiske varer kommer raskt frem til markeder i andre verdensdeler.
Kina bruker også sin økonomiske styrke til å kjøpe kritisk infrastruktur rundt om i verden, slik de forsøkte da de la inn bud på Grønlands flyplass. Og endelig og viktigst er det den enorme teknologieksporten som risikerer at enorme mengder data ender opp i Kina.
– Problemet er at grensene mellom private firmaer og den kinesiske staten er veldig flytende, særlig innenfor teknologi. Det er stort sett umulig å se hvor militæret og sikkerhetstjenestene slutter og det private begynner. Så naturligvis er det farlig for Vesten å outsource sin teknologi og infrastruktur til Kina og kinesiske bedrifter, sier Wang.
Vesten undergraves
Etter hennes mening har det skjedd et stort skifte i Kina. Så seint som under OL i Beijing i 2008 satset Kina tungt på «myk makt», mens fokuset nå er på det Maya Wang kaller «skarp makt».
– Myk makt fungerte ikke helt for Kina. Systemet deres er ikke attraktivt nok for folk i Vesten. Så nå anvender de i stedet en slags «skarp makt», en blanding av teknologisk-økonomisk makt og rå intimidering.
– Hva mener du med «intimidering»?
– Til dels konkrete trusler. Kina ringer til FN-ansatte og presser dem. Men det er også press mot enkelte land. Se for eksempel på hvordan Kina presset Norge etter at de ga Nobels fredspris til Liu Xiaobo. I seks år ble forholdet til Norge lagt på is, og situasjonen ble ikke løst før den norske regjeringen gikk med på ikke å utfordre Kina på en rekke avgjørende punkter. Kina presset i grunn Norge, et av verdens rikeste land, til å holde munn, sier Wang og rister på hodet.
Utover det konkrete presset på individer og enkeltland kommer også Kinas forsøk på å svekke menneskerettighetene i FN-regi og andre internasjonale fora.
– De arbeider altså på alle fronter for å undergrave vestlige verdier, både formelt og uformelt. Og samtidig styrker de andre autokrater som kan bistå i kampen mot menneskerettighetene.