Demokrati foregår ikke etter diktat
Når folk tvinges til å stemme mot sin egen overbevisning, blir de først og fremst sinte.
Å SKAFFE SEG budsjettflertall ved å tvinge bystyrerepresentanter til å stemme mot sin egen overbevisning, er slett ikke så uproblematisk som BTs leder lørdag 23.11 hevder.
Et åpenbart problem er at et byråd kan gi blaffen i å gå inn i seriøse forhandlinger med de partiene som trengs for å få flertall.
MAN BEHØVER IKKE akkurat å være genial analytiker for å skjønne at det er lite aktuelt for Sv og Rødt å stemme for et Høyre-budsjett. Hvis de da tvinges til å velge mellom et Høyre-budsjett og byrådets budsjett, er de minst imot byrådets budsjett.
Men til forskjell fra hva BT tror, så er det ikke noe grunnleggende prinsipp at man i folkevalgte organer skal kunne tvinges til å stemme mot sin egen overbevisning. Tvert imot. Hvis man ikke klarer å skaffe flertall for et forslag, faller det rett og slett.
BESTEMMELSEN OM Å tvinge folk til å stemme for et budsjettforslag som de er imot, kom for første gang inn i kommuneloven i 1992. I Bergen ble den etter få år brukt som forhandlingskort for å presse partier.
Ågot Valle fra SV tok dette opp i Stortinget i januar 1998. Hun sa: «Da ble kommunelovens bestemmelser oppfattet som et maktmiddel, en trussel i forhandlingene, slik at det ikke ble noen reelle forhandlinger. Dette må også gå ut over legitimiteten i budsjettbehandlingen».
KOMMUNALMINISTEREN SVARTE BL.A. «En kunne tenke seg at dersom ikke noe alternativ oppnådde flertall ved første gangs votering, kunne årsbudsjettet ved annen gangs votering vedtas med relativt flertall, dvs. uten at noe forslag fikk mer enn halvparten av stemmene ... Konsekvensen vil kunne bli at et flertall av kommunestyremedlemmene ikke vil føle noe ansvar for det vedtatte budsjettet.»
DETTE ER SELVSAGT nonsens. Når folk tvinges til å stemme mot sin egen overbevisning, blir de først og fremst sinte. De føler selvsagt ikke noe ansvar for det de er blitt tvunget til å stemme for.
FAKTUM ER AT i Bergen har man lagt opp til en spesielt firkantet budsjettbehandling, som helt unødvendig stiller disse problemene på spissen.
I Stortinget stemmer man på et ganske tidlig tidspunkt over rammene i budsjettet, altså ikke de konkrete detaljene. Selvsagt er det mye lettere å fremskaffe et flertall om rammene enn om alle enkeltpostene.
DERETTER FORHANDLES DET videre om innholdet i rammene. Dette bidrar til at det – spesielt ved mindretallsregjeringer – er lettere å oppnå noe gjennom forhandlingene om konkrete poster.
Det er elementært at det skal være en forskjell på mindretallsbyråd og flertallsbyråd. Det skal ikke være stemmeteknisk tvang som fremskaffer budsjettflertall; det skal være faktiske politiske forhandlinger.
MEN SOM UTREDNINGEN om ny fylkes- og kommunelov fra 1990 påpekte: «Det har i praksis vist seg å være en del problemer med å lose budsjettvedtaket i havn».
Utredningen konkluderte med å foreslå den bestemmelsen som vi diskuterer i dag, men den sa også: «I dette ligger at den bundne avstemning skal være en slags siste utvei, når flertall ikke oppnås på annen måte».
Demokrati – at folk kan stemme etter sin overbevisning – er av og til ganske rotete. Men svaret på det rotet er ikke diktat.