Arne Scheie vet hvorfor Hoppuken er så spesiell
For å vinne må man levere åtte gode hopp på én uke. Hoppuken har endt i både euforisk jubel og dundrende fiasko for norske utøvere. – Det er greit å følge med hjemmefra, men interessen for hopp er like stor, sier Arne Scheie.
Mange forbinder den kjente kommentatorstemmen med den tysk-østerrikske hoppuken, vanligvis bare kalt Hoppuken.
Mellom 1972 og 2014 satt han på kommentatorplass i MellomEuropa og opplevde store oppturer og tilsvarende nedturer for norske utøvere. Den tradisjonsrike konkurransen vil for alltid ha en stor plass i hjertet til Scheie.
At han nå må se på fra sofaen, tar han ikke som noe stort nederlag.
– Som jeg pleier å si: Idrett er hyggelig, men logistikken hater jeg, sier han, etterfulgt av latter.
Om han ikke hadde stresset nok i førjulstiden, fikk han definitivt gjort det under Hoppuken. På én uke skal hele hoppsirkuset innom Oberstdorf,
Garmisch-Partenkirchen, Innsbruck og Bischofshofen.
– Reise, gjøre seg klar, forberede seg, rigge opp og ned, nye steder, ute og inn av hoteller. Det er relativt krevende i løpet av en uke, mimrer han.
Grunnen til suksessen Scheie beskriver Hoppuken som «noe helt spesielt». Helt siden 1953 er den blitt arrangert og er fortsatt noe av det gjeveste man kan vinne i hoppsporten.
– Det var en helt genial idé, sier han.
Den tidligere kommentatoren peker på tre grunner til at Hoppuken har fått et stabilt fotfeste:
Det var på den tide'n det eneste store arrangementet for hopperne før vintersesongen startet i februar og mars. Det var også liten konkurranse fra andre idretter.
Det var en enorm interesse for hopp i både Østerrike og Tyskland. Rennene ble i tillegg lagt til populære steder.
TV-overføringen fra Hoppuken kom allerede i 1956, riktignok noen år seinere i Norge.
Norske utøvere har slitt Norge har til sammen vunnet Hoppuken åtte ganger på 67 forsøk. Den forrige seieren kom tilbake i 2007 da Anders Jacobsen, kun 21 år, gikk helt til topps.
Til sammenlikning har Østerrike og Finland vunnet 16 ganger hver og Tyskland 15. De siste årene er det blitt bare nesten for de norske utøverne.
– Vi har ikke vært gode nok, for å si det rett ut, sier Espen Bredesen, som vant Hoppuken i 1993/94.
Den seieren var forløsende for hele landet. Da hadde Norge gått hele 22 år uten å ha en mann øverst på pallen.
– Vi har alltid hatt gode hoppere og alltid fått frem nye, gode hoppere. Men vi har ikke alltid hatt hoppere som har vært stabile nok i toppen, sier Bredesen.
Det er kravet om å gjøre åtte gode hopp på én uke, som gjør Hoppuken så brutal. Det hjelper ikke å gjøre tre gode hopp dersom ett er dårlig.
I 2017 lå Daniel André Tande an til å vinne sammenlagt, men tabbet seg ut i avslutningsrennet i Bischofshofen. Skobindingen var ikke festet ordentlig og løsnet under svevet. Etter det svake hoppet falt han ned til en tredjeplass.
– Viser styrke og stabilitet
I år sender Norge syv utøvere til Tyskland og Østerrike. Blant dem er Robert Johansson. Han har vært en av landets mest stabile hoppere de siste årene, og 29-åringen er en det er knyttet store forventninger til. For to år siden ble han nummer fem sammenlagt.
– Hoppuka er ekstremt spesielt fordi det ligger så mye historie i det. En seier der viser styrke og stabilitet. Det er noe jeg har et stort mål og en drøm om å klare å oppfylle, forteller han.
Lillehammer-hopperen får støtte fra lagkompisen Johann André Forfang. Han har en 6.-plass som beste plassering i den prestisjefylte hoppturneringen.
– Det er det mest tradisjonsrike vi har. Det å føye seg inn i rekken over de store som har vunnet Hoppuken er et mål med karrieren. Det er naturligvis et mål hvert år, sier Forfang.
– Sannelig på tide
Scheie rangerer de norske seierne han fikk oppleve som de beste minnene fra kommentatortiden. I år går man inn i det 13. året uten en norsk seier. For hoppentusiastene er det blitt en plage.
– Det begynner å bli en stund siden Anders Jacobsens seier i 2007. Det er sannelig på tide at vi er med igjen, sier Scheie.
Kommentatoren mener det er avgjørende at de norske er med og kjemper helt i toppen. Hvis ikke kan Hoppuken miste den solide posisjonen den har hatt i så lang tid.
– Vi må håpe nordmennene er med og preger rennene. Det er betingelsen for at Hoppuken skal ha den prestisjen og beholde interessen i Norge.
Som jeg pleier å si: Idrett er hyggelig, men logistikken hater jeg.
Arne Scheie