En avkriminalisering for ungdommens skyld
Kanskje kan Norge nå endelig gå foran som en human og moderne velferdsstat? Det er faktisk noen av våre barns liv og helse som ligger i potten.
MENS POLITIDIREKTØR Bjørnland uttrykte sin bekymring for hva en avkriminalisering av narkotika kunne bety for våre ungdommer, viser Rusreformutvalgets utredning at det er langt større grunn til å bekymre seg for hvilke grove overgrep våre ungdommer er blitt utsatt for, og fortsatt risikerer å bli utsatt for, frem til en avkriminalisering er på plass.
UNGDOM SOM EKSPERIMENTERER med rus blir i dag stort sett møtt med «tilbud» om å slippe straff, mot at de inngår en ruskontrakt. Om disse kontraktene skriver Rusreformutvalget at de er alvorlige inngrep i den personlige sfære som er uforholdsmessige i lys av lovbruddet. Utvalget påpeker videre at urinprøver avgis under tilsyn for å motvirke manipulering og at dette er «et betydelig inngrep i privatlivet og vil kunne oppleves som særdeles krenkende».
ETTER UTVALGETS SYN må det derfor «kreves meget gode grunner for å rettferdiggjøre anvendelse av rettslig press for å gjennomføre et slikt tiltak». Utvalget viser så at tiltaket ikke har dokumentert effekt, og at de anekdotiske lykkelige historiene vi tidvis får høre om, vitenskapelig sett kan forklares med at ungdommer flest uansett avslutter eksperimentering med narkotika på egen hånd.
Da Kompetansesenteret for Rus i Oslo evaluerte ruskontrakter, konkluderte de med at det var «opplagt at ungdommer med etablerte rusproblemer ikke bør få tilbud om ruskontrakt» og at ruskontraktene virket å fungere best for «majoritetsguttene fra vest», der ruskontrakt ble gitt som et reelt hjelpetiltak med støtte og oppfølging, mens for minoritetsguttene i øst, der fokuset var straff og kontroll, fungerte det dårlig.
PÅ DENNE BAKGRUNN, synes det vanskelig å akseptere politiets ruskontrakter med urinprøvekontroller som nødvendige og forholdsmessige inngrep overfor norsk ungdom. De innebærer dermed trolig en krenkelse av Den europeiske menneskerettighetskonvensjons vern av privatlivet (art. 8). Dessuten fremstår de klart også som uforholdsmessige vilkår for fritak for straff.
Dette er i realiteten en rettsstatsskandale helt på høyde med Nav-skandalen, ikke minst når den ses i lys av de andre grove overgrepene norsk ungdom er blitt utsatt for i narkotikabekjempelsens navn. Unge har, i strid med loven, blitt fratatt eller fått utsatt muligheten til å ta førerkort. Andre har opplevd å bli kledd nakne og undersøkt i skrittet etter en liten blås hasj.
Twitter flommer over av meldinger fra politiet om unge mennesker som havner i arresten for narkotikabruk, til tross for at det straffbare forholdet allerede er avdekket og tilstrekkelig bevist, og det ikke er reelt behov for fengsling.
POLITIET SNAKKER MYE om «signaleffekt». Noen er redde for at en avkriminalisering skal signalisere til våre ungdommer at narkotikabruk er greit. Utvalget skriver at den lave oppdagelsesrisikoen gjør straffens preventive effekt i dag liten, og konkluderer med at «den beste tilgjengelige kunnskapen pr. i dag tilsier at det er lite trolig at avkriminalisering som sådan vil forårsake en nevneverdig endring i bruken av narkotika».
DEN STRENGE NORSKE narkotikapolitikken har lenge vært ført under dekke av solidaritet: Den må være streng for å beskytte de svake, de som ikke greier å stå imot rusen. I stedet er det helt omvendt. Vi setter inn kraftige tiltak mot ungdom, som «hjelper» de som uansett ville klart seg fint, mens tiltakene er helt ødeleggende for de ungdommene som sliter og trenger hjelp.
For ungdommen som sliter, er dessuten den virkelige signaleffekten av forbudet ofte den motsatte av hva politiet hevder: Narkotikaen blir ekstra spennende fordi den er forbudt. Det er de mest utsatte som ofres for å avskrekke majoriteten, og dette gjør at Norge til tross for relativt lav rusbruk bland unge, en god velferdsstat og et godt helsetilbud, ender opp med den dødeligste ruspolitikken i Europa.
INGEN TAR I DAG TIL ORDE for å straffe unge under 18 år for å drikke alkohol, selv om vi ønsker at ungdom også skal holde seg unna vårt vanligste lovlige rusmiddel. På samme måte som når politiet kommer over ungdom som synes å ha et alkoholproblem, kan politiet varsle foreldre og eventuelt barnevern dersom de kommer over ungdom som ruser seg på ulovlige rusmidler, også etter en avkriminalisering. Som utvalget påpeker, kan politiet til og med ha en plikt til dette.
Kanskje kan Norge nå endelig gå foran som en human og moderne velferdsstat også på narkotikafeltet?
DET ER GODT å merke seg at utvalget også påviser at en avkriminalisering vil bidra til å senke terskelen for å be om hjelp og styrke kontakten med det offentlige hjelpeapparatet. Kanskje kan Norge nå endelig gå foran som en human og moderne velferdsstat også på narkotikafeltet? Det er faktisk noen av våre barns liv og helse som ligger i potten.