Litteraturkamp på liv og død
På 80-tallet satte Kaj Skagen fyr på den norske litterære offentligheten. Nå er 70-årsjubilanten litt bekymret for Greta Thunberg.
– Det er utrolig at det der gikk bra. Jeg kunne blitt tidlig skandalisert, sier forfatteren Kaj Skagen.
Han snakker om en episode som er beskrevet i hans ferske selvbiografi. Da Skagen var 14, bodde han i Drangedal og skulle bli misjonær eller predikant. Han startet Drangedal Kristelig Folkepartis ungdomslag, og da det var valgkamptid, skrev han leserinnlegg i lokalavisen Vestmar.
Skagen syntes imidlertid at KrF fikk altfor lite spalteplass i lokalavisen, som hadde bånd til partiet Venstre.
Derfor fikk han en idé: Skagen angrep seg selv i et leserbrev, signert av et navn han fant på ved å kombinere typiske Drangedalsnavn fra telefonkatalogen. Og ettersom Skagen og Kristelig Folkeparti ble kritisert i lokalavisens spalter, måtte han jo få lov til å slippe til med nye leserinnlegg for å forklare og utdype partiets politikk.
Den fiktive Venstre-mannen fortsatte å sende sinte leserbrev om KrF i avisen, og Skagen fortsatte å gå i møte med kritikken under sitt eget navn. Men én dag ble redaktøren mistenksom og sjekket Folkeregisteret.
Han skjønte at den hissige Venstre-mannen ikke eksisterte.
Siden da har Kaj Skagen deltatt i mange debatter. Flere av dem har vært både harde og hissige. Men den første gangen han deltok i en offentlig debatt, kranglet han altså med seg selv.
Mao og Steiner
– De fiktive leserbrevene viste vel et ønske om å være ute i offentligheten. De var kanskje også et tidlig uttrykk for forfatteren i meg, sier Skagen lattermildt.
BT treffer Skagen i hans leilighet på Øvre Korskirkeallmenningen, der han bor sammen med konen Margery Vibe Skagen. Her har forfatteren bodd mesteparten av tiden siden han flyttet til Bergen i 1977.
I høst slapp Skagen selvbiografien «Den forseglede ordre. Opplevd og tenkt 1949 – 2019», omtrent samtidig som han ble
70. Og det Skagen har opplevd og tenkt, er ikke rent lite.
Da Skagen i tenårene fant ut at han ikke ville leve et liv i religionens tjeneste, ble han en langhåret og skjeggete hippie. Han ble radikal, men han tok tidlig avstand fra Mao. Senere dykket han blant annet ned i antroposofien og i Rudolf Steiners lære. Det var da han startet tidsskriftet Arken, som var en arena for «økologi, mystikk, og anarkisme».
70-åringen er blitt beskrevet som en «enfant terrible» i den litterære og politiske debatten i Norge, blant annet på grunn av boken «Bazarovs barn» som kom ut i 1983.
Men vi må kanskje begynne med begynnelsen.
Sikker på sitt geni
Kaj Skagen ble født i Strandebarm, men han og familien ble ikke værende lenge før de flyttet. For det var stort sett det Kaj, hans to brødre og foreldrene gjorde: De flyttet.
– Jeg tror ikke jeg vet alle stedene jeg har bodd. Vi bodde der ofte så kort, og plutselig skulle vi flytte igjen, sier Skagen.
Åmot, Drangedal, Gråtenmoen ved Skien, Søndre Høland og Nedre Eiker er bare noen av stedene Skagen bodde i løpet av oppveksten. Årsaken til den stadige flyttingen var Kajs far, en kunstmaler fra Bergen, som hadde blitt lærer.
I Skagens selvbiografi beskrives faren som «sikker på sitt geni, stormannsgal og overfølsom for kritikk».
– Han var hypersensitiv. Han rømte hjemmefra på grunn av en sarkastisk bemerkning på hans vegne i en tysktime på skolen. Da nektet han å gå på skolen, og han slo seg sammen med taterfølge og dro over fjellet. Han forble en reisende, og falt aldri til ro. Vi måtte hele tiden starte på nytt igjen, sier Skagen.
Gjennombruddet
Skagen har nå bodd ett sted i mesteparten av sitt voksne liv, men han kjenner fortsatt en form for rotløshet.
– Jeg har bånd som knytter meg til Bergen og Vestlandet, og i den grad noe geografisk sted er hjemme, er det her. Min kone er her, og dette er barndomshjemmet til tre av mine barn. Men jeg sitter ikke så godt fast, og jeg ville nok latt meg flytte på. Jeg vil nok alltid leve i et slags eksil. Hjem for meg er egentlig mine nære mennesker, de viktigste bøkene og ideene i mitt liv, sier Skagen.
Han debuterte som forfatter i 1971, med diktsamlingen «Gatedikt», ikke lenge etter at han hadde vært en lederskikkelse for ungdommene som demonstrerte mot Vietnamkrigen i Oslo.
Omtrent ti år seinere, med romanen «Broene brenner», fikk han sitt store gjennombrudd som forfatter. Sammen med blant andre Jon Michelet ble han vinner av Gyldendals romankonkurranse, og han havnet midt i den litterære offentligheten.
De fiktive leserbrevene viste vel et ønske om å være ute i offentligheten. De var kanskje også et tidlig uttrykk for forfatteren i meg.
Kaj Skagen
Den samme offentligheten som han akkurat skulle til å sette fyr på.
«Amok med kjøttøks»
I utgivelsen «Bazarovs Barn» slaktet han det han oppfattet som det herskende sjiktet blant sine samtidige forfattere. De var alle plassert på venstresiden, og hadde navn som Erling Gjelsvik, Espen Haavardsholm, Liv Køltzow og Knut Faldbakken.
Sistnevnte var en av dem som fikk hardest medfart. Han ble omtalt som «en åndslivskatastrofe på to ben». «Amok med kjøttøks», var en av overskriftene i VG i debatten som fulgte.
Et av hovedpoengene til Skagen var at mange av de toneangivende forfatterne med sin kulturradikale bakgrunn oppfattet seg selv som radikale og opposisjonelle, mens de i virkeligheten var blitt «herskerne».
– Jeg følte helt fra begynnelsen av at jeg sto i opposisjon til den rådende retningen, den sosialrealistiske litteraturen med utspring på venstresiden. Det var ikke det at de var så mange, men de var så sterke og så innflytelsesrike. De som hadde ståsted kunne være redde for å si hva de mente, sier Skagen.
– Kamp på liv og død Reaksjonene på «Bazarovs barn» var sterke. Skagen ble nærmest beskyldt for å være en nazist av Hans Fredrik Dahl, kulturredaktør i Dagbladet.
– Det ligger en holdning der om at kombinasjonen av visse former for idealistisk filosofi og metafysisk tenkning, kombinert med skarp kritikk av venstresiden, likner litt på nazisme. Det å motbevise nazi-beskyldninger ble en kamp på død og liv for meg, sier Skagen.
I fjor, nesten 40 år etter «Bazarovs barn», ga Skagen ut boken «Norge, vårt Norge. Et lands biografi», der han forsøkte å sirkle inn hva norsk kultur er for noe. En av konklusjonene i boken er at begrepet «norsk kultur» er i ferd med å tømmes for innhold, noe som har gjort at Kaj Skagen er blitt omtalt på høyreradikale nettsider som Document.no og Resett.
– Man tar hva man vil ha. Interessen for det norske og det nasjonale er jo sterk på den
Det er noe skummelt med den massebevegelsen vi nå ser, og det er noen autoritære trekk hos Greta Thunberg som jeg tror kan bære galt av sted.
Kaj Skagen
verdikonservative høyresiden, og der fant de mye i «Norge, vårt Norge». Men også på venstresiden er dette folkelig-kulturelle viktig, og Klassekampen trykket utdrag av boken, sier Skagen.
– Vi må ta henne på alvor En annen tekst som har vakt litt oppsikt, var da han i avisen Dag og Tid bekymret seg for autoritære trekk i tenkemåten til miljøaktivisten Greta Thunberg.
– Det kan høres paradoksalt ut fordi jeg har skrevet om miljøvern helt siden jeg var ung. Men det er noe skummelt med den massebevegelsen vi nå ser, og det er noen autoritære trekk hos Greta Thunberg som jeg tror kan bære galt av sted.
– Føler du noe ubehag når du som en 70 år gammel mann går i rette med en 16 år gammel klimaaktivist?
– Nei. Det må vel være et ønske for henne at vi hører på hva hun faktisk sier. Vi kan ikke si «hun er bare 16, så hun kan ikke tenke stakkar», sier Skagen.
Han mener det må være i hennes ønske at hun blir tatt på alvor, selv om hun bare er 16 år gammel. På samme måte som at Kaj Skagen ønsket å bli tatt på alvor da han som 14-åring skrev leserinnlegg for Drangedal KrFU.
– Hvis du skulle skrevet leserinnlegg for et politisk parti i 2019, hvilket hadde det blitt?
– Hvis man skal sokne til ett politisk parti, må man godta en pakkeløsning av ulike meninger. Det er ikke noe for meg, sier Skagen.