I et forhold med sorgen
JEG MØTTE SORGEN for første gang i år. Jeg har selvfølgelig gått forbi sorgen, sagt hei og kjent litt på følelsen. Men i år hilste vi og ble skikkelig kjent, etter at jeg brått og uventet mistet lillebroren min i høst. Sorgen introduserte seg selv med et sjokk og fortsatte med en endeløs følelse av tomhet.
Vi snakket mye, sorgen og jeg. Og sorgen mente at jeg burde legge meg ned i sofaen sammen med ham og stirre tomt ut i rommet. Jeg skulle for all del ikke vise meg i offentligheten og snakke med folk.
SORGEN ANBEFALTE MEG å bare gråte, pakke meg inn i et teppe og ikke spise noe særlig med mat. Så da gjorde jeg det, i fire uker.
Sorgen tok over kroppen, og jeg ble nummen i armer og ben i lengre tid. Sorgen gjorde meg sint og frustrert, lei meg og forbanna. Samtidig følte jeg at sorgen forsto. Han gjorde det lettere å akseptere hvordan jeg følte det inni meg, og det kjentes greit å gråte. Dermed innledet vi et forhold. som bar preg av både forståelse og fortvilelse.
Noen dager hendte det at jeg kjente på et snev av glede og trakk på smilebåndet. Sorgen var raskt ute med kluten for å tørke av meg smilet. Jeg hadde ikke lov til å smile. For er man sammen med sorgen, må alt være trist.
Etter hvert innså jeg at sorgen og jeg var mer uenige enn enige i mange ting. Jeg kunne ikke bare sitte hjemme og bure meg inne i mitt eget hodet fordi sorgen sa det. Jeg kunne ikke slutte å bevege meg fordi jeg ikke hadde følelser i armer og ben. Jeg kunne ikke slutte å spise fordi jeg ikke hadde sultfølelse. Jeg var nødt til å ta tilbake litt av styringen.
JEG FLYTTET UT av hjemmet til sorgen, tok med meg de viktigste verdiene og tingene jeg ønsket å få til, og dro derifra. Jeg tok med meg den lille lysten jeg hadde til å være aktiv og gjøre sosiale ting.
Selv om jeg kom meg ut, kjemper jeg fortsatt en daglig kamp mot sorgen. Det er vanskelig, og sorgen oppsøker meg stadig, selv om jeg har søkt om besøksforbud.
Sorgen og jeg har nå et turbulent avstandsforhold. Vi sees innimellom, og når det skjer, føles det hardt og brutalt. Vi har heller ikke blitt enige i om vi skal møtes i partalls- eller oddetallsuker. Noen ganger møtes vi flere ganger i uken, og noen ganger går det over en uke mellom hver gang vi sees. Jeg trekker til og med på smilebåndet og ler litt de gangene sorgen ikke ser meg.
JEG OG SORGEN kommer alltid til å ha et anstrengt forhold. Men jeg har et behov for å være sterk. Vise at jeg (noen ganger) er sterkere enn sorgen, og at den ikke kan styre livet mitt.
Så til alle dere som også har møtt på sorgen og kommer til å gjøre det: Det er greit å innlede et forhold til sorgen, men du må ikke la deg forføre av alt den prøver å gjøre med deg.