På tide å bli upopulær i klimasaka
Regjering og storting må slutte å late som at norske klimakutt vil bli smertefrie.
REGJERINGA HAR FUNNE eit nytt talepunkt i klimasaka: Er du for eller mot økonomisk vekst? Det e reinreinstråmanns argumentasjon. D ei eina ste som er mot økonomisk vekst på Stortinget er MDG, og sjølv dei har blitt meir pragmatiske dei seinare åra.
Økonomisk vekst blir gjerne definert som vekst i bruttonasjonalprodukt (BNP) pr. innbyggar. Det seier noko om velstandsnivået i samfunnet. Miljøvernminister Sveinung Rot eva t n( V) og Høgres Stefan Heggelund har heilt rett i at klimatiltak blir vanskelege nok, utan at ein treng å gjere det verre ved å krevje at folk går ned i levestandard.
Det viktige er å få ned klimautsleppa. Veksten må difor bli annleis, forbruket må bli annleis og framfor alt: energien som trengst må bli fornybar. Men det treng ikkje å bety at folk får dårlegare liv.
PROBLEMET MED SNAKKET om økonomisk vekst, er at det høyrest ut som ein garanti mot å gjere noko ubehageleg. Det er kanskje meininga. Men det er i så fall ein politisk bjørneteneste å la folket tru at klimatiltaka vil bli smertefrie.
Fredag fekk vi eit klårt døme på det. I rapporten Klimakur 2030 kan regjeringa lese at det største klimakuttet i landbruket skjer viss folk et mindre kjøt. Det vil føre til at 5000 årsverk vil forsvinne i landbruket, og at kjøtelskarar vil føle seg krenkja.
Også i olje- og leverandørindustrien vil arbeidsplassar venteleg forsvinne utover på 2020-talet, anten det skuldast marknad eller politikk.
For folk flest: skal forbruket av kjøt, flyreiser, langreiste forbruksvarer produsert med kinesisk kolkraft og så vidare gå ned, må prisane gå opp. Avgifter, altså. Det blir ikkje populært.
DIFOR ER DET meir fornuftig av Hegglund, som er Høgres klimapolitiske talsmann, å invitere til eit breitt forlik om Klimakur 2030 på Stortinget. SV har allereie fremja eit liknande forslag.
Miljøvernminister Rotevatn er meir skeptisk til eit forlik, fordi han er redd tiltaka då vil bli for svake.
Rotevatn har eit godt poeng. Skal regjeringa få fart på kutta, vil det krevje fleire kontroversielle tiltak, som kan bli vanskeleg viss «alle skal med».
Fordelen med eit breitt forlik er likevel at det sikrar at ikkje tiltaka blir reversert ved eit regjeringsskifte. Dessutan vil det kunne fordele dei politiske kostnadene ved upopulære klimatiltak.
Eit breitt forlik vil òg signalisere alvoret i situasjonen og syne politisk leiarskap. Føresetnaden er at tiltaka blir reelle og sterke nok, og at båe sider viser evne til kompromiss.
MEN DET VIL VERE utopisk å tru at alle vil bli med. Framstegspartiet og Senterpartiet vil begge tene på å stå utanfor. Dei vil prøve å vekse seg endå større ved å servere folk ei løgn mange gjerne vil ha: at ingen her i landet treng å gjere noko ubehageleg – i alle høve ikkje desse partias kjerneveljarar.
Og Sp og Frp vil få solid draghjelp frå alle særinteresser som har noko som helst å tape på endringane:
For kvar einaste avgift som blir sett opp, for kvart dyrt utsleppskrav som blir innført, for kvart oljefelt som blir stengt for leiteboring og kvar vindmøllepark som får oppstartsløyve vil media bli fylt opp av tåredrypande saker frå ulike interessegrupper. PR-byråa og deira hær av eks-politikarar vil tene pengar som gras.
Det er høgst forståeleg at bønder, oljeselskap, kjøtelskarar og andre kjempar for si eiga sak. Men viss alle skal gjerast til lags, vil ikkje klimautsleppa i Noreg gå ned.
LIKEVEL: VISS IKKJE NOREG klarer å få ned klimautsleppa, kven skal då gjere det? Knapt nokon har betre økonomiske føresetnader. Vi har ein søkkrik stat, med eit enormt statsbudsjett.
Der andre land må prioritere steinhardt, kan Noreg lempe store delar av kostnadene over på staten.
Klimakur 2030 er full av tiltak der staten må ta rekninga. Berre elektrifiseringa av bilparken vil koste fleire milliardar i tapte avgifter. Omstilling i landbruket vil òg krevje milliardar. Det same vil karbonfangst på norske avfallsanlegg.
DET BURDE VERE mogeleg å finne midlar til klimaomstillinga innanfor statsbudsjettet, utan å hente ut meir enn tre prosent av oljefondet, slik handlingsregelen krev. Men det vil krevje harde politiske prioriteringar.
Statsfinansierte klimatiltak må nødvendigvis gå ut over andre postar på budsjettet, anten det er helse, eldreomsorg, skule, forsvar eller vegar. Heller ikkje det vil bli populært.
Men eg trur folket er klar for å ofre litt, så lenge ein ser at det faktisk nyttar. Klima er no den viktigaste saka for norske veljarar. Det gjev rom for handling.
Då TV-legenda Sir David Attenborough talte på klimatoppmøtet i Polen i 2018, sa han at verdas leiarar no måtte vise leiarskap for å hindre ei full klimakrise. Det leiarskapet trengst no òg i Noreg.
Viss alle skal gjerast til lags, vil ikkje klimautsleppa i Noreg gå ned.