«Namnet» skjemmer ingen
«Namnet» gjør for lite ut av det store de har stelt i stand.
Av: Jon Fosse
Hvor: DNS
Regi: Trine Wiggen Scenograf: Ingrid Tønder Kostymedesign: Ane Aasheim Musikk: Lars Vaular
Med: Ameli Isungset Agbota, Sissel Ingri Tank-Nielsen, Bjørn Willberg Andersen, Kristian Berg Jåtten, Kristi-Helene J. Engeberg og Peiman Azizpour
FOR MANGE KAN det å få barn være en strategi for å komme nærmere sine egne foreldre. Skape et nytt prosjekt utenfor deres egen relasjon, noe nytt å se på og snakke om.
For Jenta ( Ameli Isungset Agbota), Guten (Kristian Berg Jåtten), Moren (Sissel Ingri Tank-Nielsen,) og Faren (Bjørn Willberg Andersen) er det helt omvendt. Når Jenta er gravid, viser det seg at det aldri har vært vanskeligere å snakke sammen. «NAMNET» ER ET TETT, INTENST og trykkende kammerspill der ingen stiller de riktige spørsmålene til riktig tid. Det blir ofte både veldig trist, veldig morsomt, hverdagslig og altoppslukende.
Trine Wiggen er tilbake som regissør. 25 år siden hun selv spilte Jenta i urpremieren av stykket i 1995 på Festspillene. «Ordfattig og syltynt» var Bergens Tidendes dom, og avisen lurte på om humoren i forestillingen var ufrivillig. Aftenposten var heller ikke spesielt nådig og skrev «Den ekstreme kjedsommeligheten gjennom en time og tjue minutter.»
KANSKJE TOK DET tid før Fosses tekst begynte å vokse på publikum, for kjedelig var det aldri nå 25 år etter – og heller ikke ufrivillig morsomt. Tvert imot.
Forestillingen har fått et moderne formspråk med joggesko, treningsjakker og Sex Pistols-trøye. Den har også blitt markedsført med lovnaden om nyskreven musikk av Lars Vaular, og prosjektet bærer et ørlite preg av at nå gjør vi det «sånn som ungdommene liker det».
FORESTILLINGEN ER LIKEVEL helt tro til Fosses tekst, og i de mellommenneskelige relasjonene er det ingen fiffige triks utført eller endringer lagt inn.
Scenografien er lekker. Som et dukkehus med mange rom og etasjer. Et sparsommelig innredet hus på Vestlandet, kanskje i Sunnhordland, med soverom, små stuer og kjøkken. Men rommene og den forseggjorte estetikken bidrar liksom aldri til å løfte handlingen og teksten. Rommene utnyttes for lite, og teksten kunne omtrent vært fremført uten noe som helst av scenografien. Jeg savner å se årsaken til hvorfor de har bygd scenen nettopp som de har gjort.
OG APROPOS UFORLØST. Lars Vaular har altså skrevet en sang til stykket, en finfin sang som passer inn i Vaulars musikalske katalog – for øvrig med friske rim og vendinger om hverdagens helter og antihelter. Men sangen er ikke en integrert del av forestillingen på noe vis. Det er som teaterproduksjonen bare har fått låten deisende i fanget og ikke visst hva de skal gjøre med den. Løsningen blir at den bare settes på helt avslutningsvis når Jenta sitter alene igjen og publikum skal forlate salen. Malplassert og merkelig.
«Kunsten skal være kunstig» har Fosse selv hevdet og ment at normalisert nynorsk dermed passer perfekt inn i teatret. I denne versjonen passer det derimot fint at flere lar språket ligge tett opptil sin egen dialekt og gjør forestillingen hverdagslig og nær.
DET ER INGENTING å utsette på skuespillerne, og alle kler rollene sine. De fremfører Fosses tekst etter boken, og er flinke på å få frem komikken og absurditetene i den dagligdagse talen som dominerer alle samtalene. Til tross for at åpenbart alle befinner seg i en stor eksistensiell omveltning. Det å formidle det komiske i det tragiske er spesielt Berg Jåtten flink til, men alle skuespillerne har en timing som løfter Fosses tekst på det området.
Isungset Agbota er også veldig god når hun formidler Jentas raseri og maktesløshet. Ensemblet får frem de dypt menneskelige sidene der de stanger mot hverandre, som en disharmonisk akkord.