Endelig fikk jeg en diagnose jeg kjente meg igjen i
Jeg passet ikke helt inn i verken den ene eller andre, og ble bare sykere og reddere.
JEG HAR HATT mange diagnoser i mitt liv. Jeg har tilbrakt flere år på ulike avdelinger, forsøkt mange ulike medisiner og det har vært utallige diskusjoner om diagnoser. Jeg passet ikke helt inn i verken den ene eller andre, og ble bare sykere og reddere.
Behandlerne var nok like frustrerte som meg. Jeg var en gåte, som verken psykologer eller psykiatere klarte å finne svaret på. Men etter mange år kom svaret med to streker under: Asperger syndrom.
DET ER DEN første diagnosen jeg har kjent meg skikkelig igjen i, og den første som noe beskriver hvordan jeg har det, og ikke hvordan jeg skal behandles. Selvfølelsen har økt.
Asperger er også en diagnose det er knyttet mange fordommer og mye stigmatisering til. Manglende kunnskap og lav terskel for å uttale seg, gjør at mange vegrer seg for å fortelle at de er diagnostisert med Asperger.
Når jeg leser de nådeløse kommentarene under saker om for eksempel Greta Thunberg, skjønner jeg at mange blir redde for å fortelle, eller i det hele tatt vedkjenne seg diagnosen. Det er trist at det kan få ungdom til å skamme seg over å få det som i realiteten kan være hjelpen de trenger, for å forstå seg selv godt nok til å fungere som en del av samfunnet.
NETTOPP MANGELEN PÅ kunnskap gjør at jeg vil fortelle «hele verden» om diagnosen min. Mange blir overrasket over at jeg har Asperger, for jeg er jo så ressurssterk og flink. Hadde det vært mer kunnskap om diagnosen, hadde det nok ikke vært så overraskende.
Vi som har Asperger kan være foreldre, ha vanlige jobber og mange vil aldri trenge noen form for tilrettelegging. En del får faktisk ikke diagnosen før i godt voksen alder, eller aldri dersom de ikke har bruk for å dokumentere den. Samtidig kan andre trenge mye hjelp og støtte for å komme gjennom hverdagen. Ingen av oss har noe å skamme oss over.
FOR MEG HAR det å få diagnosen endret livet til det positive, og jeg er veldig takknemlig. Den fortalte meg at jeg ikke var dum da jeg ikke forsto de andre barna, og at det ikke er noe galt i at noe av det jeg liker aller best, er matematikk. Disse to tingene har gjort at jeg har vært mye alene, spesielt i oppveksten.
«Du høres jo ut som norsklæreren», sa en medelev på ungdomsskolen, og jeg ble kjempeglad, men veldig forvirret over at hun ikke ville møtes igjen. Hun hadde sammenliknet meg med den flinkeste i grammatikk. Det måtte bety at hun likte meg. Hvorfor unngikk hun meg på skolen neste dag?
PLUTSELIG HAR JEG fått en forklaring på hvorfor jeg ikke klarte å få venner når alle andre sto i naturlige grupper rundt meg.
Den erstattet den gamle forklaringen om at jeg er et udugelig menneske som ikke klarer det alle andre klarer – tilsynelatende uten i det hele tatt å prøve.
Jeg brukte så mye krefter på å være som de andre, at jeg så på meg selv som et mislykket utskudd som ikke klarte det. Mange finner det utfordrende å skaffe seg venner og forstå andre mennesker; såpass mange at jeg skulle ønske samfunnet hadde mer kunnskap og aksept, slik at sånne som meg ikke trenger å føle seg så annerledes.
Etter hvert som jeg har lært mer om diagnosen, har jeg også lært mer om meg selv. Gradvis tør jeg å stole på at jeg er god nok, til tross for at jeg ikke alltid får det helt til.
JEG HAR FÅTT troen på at jeg kan klare skole, og bevist at det faktisk er en sannhet, etter utallige mislykkede forsøk. Det var ikke så store tilpasninger som skulle til, men jeg klarte ikke sortere ut hvor utfordringene lå.
Før Asperger syndrom ga meg noen rammer for hvem jeg er, var hele meg så abstrakt at jeg ikke klarte å tolke bildet i det hele tatt. Jeg brukte all tid og alle krefter på å lære meg hvem samfunnet ville at jeg skulle være, og strebe etter å innfri det.
Diagnosen har endret forventningene jeg blir møtt med – både av meg selv og de rundt meg. Den har hjulpet meg å mestre det å være menneske på en mye bedre måte. Jeg har det bedre når jeg kan få være meg selv, og har oppdaget at folk kan synes det er helt greit – og noen liker meg til og med nettopp for den jeg er.
AT JEG NOEN ganger feiler, handler ikke om at jeg er udugelig, men har rett og slett en helt naturlig forklaring: Jeg begrenses av mine utfordringer. På samme måte som at et barn med astma som ikke klarer å løpe like raskt som de andre. Og hun er jo ikke noe dårligere av den grunn.
At jeg har fått beskjed om at jeg er helt normal, bare innenfor en del av befolkningen som fungerer litt annerledes, har satt en stopper for alle kveldene jeg gråt meg i søvn fordi jeg følte at jeg mislyktes i å være menneske.
MAN KAN HEVDE at diagnoser sykeliggjør det som er normalt, men i noen tilfeller kan det også normalisere det som blir sykeliggjort. Asperger syndrom var ordene som guidet meg i riktig retning da jeg trodde håpet ikke var å finne. Og jeg håper alle dere som har eller får en diagnose, får bruke den som en ressurs til å mestre, heller enn å føle at dere har fått en dom.
Til dere andre: Jeg setter pris på om dere er åpen for å høre hvordan det virkelig er å ha Asperger eller andre diagnoser, og ikke lar manglende kunnskap definere oss.
VI KAN VÆRE litt klumsete sosialt, men tar du deg tid til å bli litt bedre kjent med oss, vil du kanskje oppdage at du snakker med et empatisk, kunnskapsrikt og oppriktig medmenneske.
Etter hvert som jeg har lært mer om diagnosen, har jeg også lært mer om meg selv.
EG ER LEI TOMPREIKET, skrattinga og osloironien. Lei av at dei rosar kvarandre, tømmer sine kjensler nedover ryggen på kvarandre og at Skavlan snakkar med Linn Ullmann.
Dei kan reisa til Hardanger, stå utanfor butikken og skaffa seg betre folk. Det er ikkje sikkert at dei har tenkt ut alle svara på førehand, dei har ikkje rosa skjerf i halsen eller spisse sko og høge helar.
MEN DEI HAR KANSKJE lese heile forfattarskapet til Einar Økland (ja, kvifor er aldri han på Skavlan?). Ei er ukrainsk advokat og har henta plommer på Aga på fjerde sumaren, ein har stengt vegen for grannane, det er ein gut som ville hoppa på fossen for ei jenta frå Nestås, men har funne lukka med ein kar frå Karmøy.
Her kan det vera mykje å grunna på for ein programleiar.
Ein bonde har seld mjølkekvoten og starta opp med å laga tøflar, ein røyrleggar har vore i Afrika sytten gonger og veit alt om bend og band mellom folk. Det kjem gåande ein kar som høyrer sju stemmer og ikkje får sova, han vaknar av at han er ordførar i Finse kommune og har kontor i ein skavl under Juklen.
SLIKE KARAR KAN ha litt å fortelja. Ei kona kan alle Landstad sine salmar utanboks og har møtt Trump i knebukser og krusa hår på femtitalet då ho var i Amerika.
Det finst folk som kan, som har levd eit liv utanfor latterdørene på
Karl Johan. Dei er upolerte, av og til upopulære, nokre er sinte og andre er galne, men veit det godt.
SNAKK LITT MED KATTEN, det er han so er varast i garden.
Innlegget ble først publisert på Torbjørn Ljones sin Facebook-profil, Kvitanesen.