Før hun fylte 15, hadde hun vært fengslet 9 ganger
Som tenåring ble Lynda B. Lowery banket opp og fengslet under kampen for svartes rettigheter. Til tross for arr og traumer, oppfordrer hun bergenske skoleelever til å videreføre kampen for en bedre verden.
– Før jeg fylte 15, hadde jeg vært fengslet 9 ganger. Og vet dere hva, det er en stolt og lykkelig fengselsfugl dere ser her!
I Litteraturhusets auditorium har en 69-åring grepet ungdommens oppmerksomhet. Niende- og tiendeklassinger fra Rothaugen skole lytter andektig når Lynda Blackmon Lowery forteller om sin egen ungdomstid i de rasesegregerte amerikanske Sørstatene.
Arrangementet er del av ungdomsprogrammet til LitFestBergen, som foregår denne uken. De fleste elevene er allerede eldre enn Lowery var da hun sluttet seg til borgerrettskampen og hadde sine første opphold i en celle. Kampen hadde sin pris, men for Lowery var det verdt det.
– Jeg ble ikke arrestert fordi jeg hadde gjort noe galt, men fordi jeg kjempet for noe jeg trodde på.
Med seg på scenen har Lowery tre elever som har fått i oppdrag å intervjue henne. En av dem spør hvordan det var å vokse opp i et samfunn hvor fargede mennesker ble nektet en rekke rettigheter.
– Det var et helvete. For hvite folk var vi niggere. Det er et hatefullt, hatefullt ord, beregnet på å såre.
For Lowery fikk segregeringen tragiske konsekvenser. Hun var bare syv år da moren ble alvorlig syk, men moren fikk ikke skikkelig hjelp på sykehuset.
– Jeg tror en blodoverføring kunne reddet henne, men på sykehuset hadde de bare dyrebart, hvitt blod. Da min far endelig fikk tak i blod som ble sendt med buss fra Birmingham, var hun allerede død.
Elevene lytter i stillhet til den sterke historien.
– Da mamma døde, sverget jeg å endre samfunnet når jeg
ble voksen. Slik ble jeg del av kampen.
Bryter ut i sang
Fullt så lenge behøvde ikke Lowery å vente. Som 13-åring opplevde hun første gang borgerrettighetsbevegelsens ledestjerne, Martin Luther King, på nært hold. Stemmen hans var hypnotisk, husker hun, og budskapet lovende: De svarte skulle vinne retten til å stemme, uten å ty til vold.
– King brukte tre ord som jeg har levd etter siden: «Du kan får hvem som helst til å gjøre hva som helst ved å benytte standhaftig, kjærlig konfrontasjon. » Da skjønte jeg hvordan jeg kunne bidra til at ingen flere mødre skulle lide samme skjebne som meg.
For Lowery toppet kampen seg i mars 1965, da hun var blant de mange hundre som ville gå i demonstrasjonstog fra hjembyen Selma til Alabamas hovedstad Montgomery.
Det første forsøket ble brutalt stoppet av politi med køller og tåregass, på det som ble kjent som Bloody Sunday.
– Vi var 700 stykker som marsjerte i en rekke på to og to, mens vi jublet og sang, sier Lowery og stemmer i et vers fra den gang:
Ain't gonna let nobody turn me around
Turn me around, turn me around Ain't gonna let nobody turn me around
I'm gonna keep on a-walkin', keep on a-talkin
' Marchin' down to freedom land
Da mamma døde, sverget jeg å endre samfunnet når jeg ble voksen. Slik ble jeg del av kampen.
Lynda Blackmon
Tåregass, køller og blod Lowery og elevene smiler til hverandre. Så forteller hun om møtet med politiet, som ventet ved enden av broen som førte ut av byen.
– Jeg var på nittende rad i toget. Jeg hørte skudd, så kom det masse røyk som svei i øyne og ører. En politimann prøvde å dra meg av gårde etter jakkeslaget, da bet jeg ham i hånden, sier Lowery og ler.
– Munnen min var visst ikke pasifistisk, sier hun.
– Så løp han etter meg gjennom tåregassen og slo meg i hodet så jeg svimte av.
Resten av dagen ble kaotisk og blodig. Det verste var da hun kom over lillesøsteren, som hun skulle passe, liggende livløs, men heldigvis våknet hun til igjen. Selv måtte Lowery sy syv sting i pannen og enda flere i bakhodet, arr hun fremdeles bærer med seg. Hun sukker tungt.
– Ingen på broen den dagen fortjente brutaliteten vi ble møtt med.
En av elevene spør om hun har slitt med traumer etterpå. Lowery nikker, blank i øynene.
Kampen kronet med seier
– Det tok meg 40 år å kunne snakke om alt som skjedde. Fremdeles jobber jeg med alt det vonde, ved å snakke om det, men sånne møter som dette hjelper. Når jeg gråter kommer smerten ut, det trenger jeg.
Først i tredje forsøk, etter at president Lyndon B. Johnson hadde grepet inn, klarte Lowery og de andre å marsjere helt til Montgomery.
– Vi ble fengslet og vi fikk bank, men fem måneder seinere ble loven som sikret svartes stemmerett vedtatt.
– Hvordan vil du si at dine erfaringer er relevante i dag, spør elevene.
– Vel, dere unge står foran all slags urettferdighet, enten det gjelder helsevesenet, immigrasjon, våpenlover eller klima. Velg det som opptar dere mest – for eksempel klimakampen, hvor Greta Thunberg leder an. Klimaendringer påvirker alle på jorden, det er menneskerettigheter vi slåss for.
Så er det tid for siste spørsmål, hva kan Lowery si om rasisme i USA i dag?
– Nå holdt jeg på å bruke svært stygge ord, sier hun.
– På 1960-tallet var rasismen åpenlys, da visste vi i det minste hvor den kom fra. I dag kommer det i alle slags former, man vet aldri hvordan hatet vil vise seg.
Applausen runger i salen. Mens nye skoleklasser venter på å få komme inn, flokker mange unge seg andektig rundt den gamle damen. Hun hilser, deler ut klemmer og stiller opp på bilder. Takket være boken sin, «Turning 15 on the Road to Freedom»
(2016), har hun fått anledning til å mane mange unge mennesker til kamp.
– På 1960-tallet var vi unge med på å få innført avgjørende lovgivning i USA. Dagens unge skal vite at de har en stemme, de har makt, akkurat som vi hadde den gang, sier hun.
– Hvis de unge samler seg, verden over, kan de skape forandring. Klimaendringer, som nevnt, påvirker alle. Unge mennesker er katalysatoren som vil bringe verden sammen.
Lotte Nordgreen-Svensen, en av elevene som intervjuet henne, er imponert over hva Lowery har vært med på.
– Det er ikke lett å forestille seg at hun var like gammel som oss og var med på noe som var så mye større enn seg selv, sier
15-åringen.
– Tja, hun nevnte jo klimakampen, som mange unge er med på.
– Ja. Det er sant som hun sier, at Greta Thunbeg gjør en forskjell for hele verden. Jeg har vært med på klimastreik to ganger, det var kjekt. Man gjør ikke så mye, men likevel er man med på noe stort.