En stemme til dem vi sjelden hører fra
Filmen er like mye drevet av stillhet som av dialog.
FILMSKAPER OG SKUESPILLER Elle-Máijá Tailfeathers er halvt Kainai-urinnvåner, halvt norsk-samisk, og har allerede laget flere kortfilmer og en dokumentar som løfter frem urfolks historier. Denne gangen gir hun og med-regissør Kathleen Hepburn på stille og hjerteskjærende vis stemme til urfolk, kvinner, mødre, voldsoffer, til dem vi sjelden hører fra.
Statistisk sett har urfolkskvinner i Canada, hvor «The Body Remembers When the World Broke Open» utspiller seg, betydelig høyere risiko for å bli utsatt for vold enn andre. Filmen springer ut av et møte Tailfeathers selv hadde med en ung kvinne som var blitt utsatt for vold.
ROSIE (VIOLET NELSON) ER gravid, og står barføtt på asfalten i regnet. Lenger nede i gaten roper en mann sint etter henne. Så kommer tilfeldigvis Áila (Tailfeathers) forbi, og bestemmer seg for å hjelpe Rosie. De to kvinnene har begge urfolksbakgrunn, men det som fremstår som et lett valg for en av dem, viser seg å være mye mer komplisert for den andre.
Størsteparten av filmen foregår som i ett take, filmet på 16mm. Denne stilen er mye brukt i det siste, aller nyligst sett og omtalt i Sam Mendes’ storslåtte «1917». Grepet virker der perfekt spenningsbyggende, tett på hovedkarakterene gjennom en handlingsdrevet, actionpakket film.
DET FUNGERER OGSÅ særdeles godt i dette som kanskje er krigsfilmens rake motsetning. Her halter samtalen mellom Áila og Rosie frem i realtid. Prat for å fylle tiden, pauser for å skifte ut av våte klær, og venting på taxi tas med.
Det kommer en ekstra følelse av intimitet av at kamera er håndholdt, og følger de to kvinnene tett – er med i hver bevegelse. Vi blir med inn på toalettet, og når det kjærlig synges en sang for barnet i magen. Vi aner likevel bare konturene av de to kvinnenes historier.
ÁILA VIL SÅ GJERNE HJELPE, vil så gjerne at Rosie skal ta det valget som kan få henne ut av situasjonen hun er i. Rosie vet ikke hvem hun kan stole på, tilsynelatende heller ikke hvilket valg som virkelig er best for henne og barnet hun bærer på.
Dialogen dem imellom er naturlig, troverdig, lavmælt. Men filmen er like mye drevet av stillhet som av dialog. Like mye, om ikke mer, kommuniseres i pausene, i nølingen, i små observasjoner, i ord som ikke blir vekslet.
FILMEN GIR OGSÅ NOEN HINT om hva Áila og Rosie tenker om hva det vil si å være en god mor. I en spesielt vakker scene setter Rosie på en tilsynelatende tilfeldig sang på Áilas platespiller, og lytter til Joni Mitchells «Little Green», låten som Mitchell skrev om datteren hun adopterte bort.
«The Body Remembers When the World Broke Open» er dypt rørende, og dypt fortvilende.