Denne utstillingen er vel verdt et besøk
Leken utstilling på Bergen Kunsthall om menneskets ståsted og begrensninger.
HHHHH
HSÅ OPPFORDRINGEN ER VEL noenlunde klar fra kunstnerens side; fokuser på menneskelige begrensninger.
Idet jeg går inn blir jeg møtt av en lekent formspråk og behagelige jordtoner, en kvalitet som er sterkt til stede i alle salene. Langveggen er bygd om slik at den er blitt til både vegg og bord; liksom en scene som vokser seg ut av veggen. Denne scenen går også igjen i alle salene og bidrar på vellykket vis til en helhetlig lesning.
Oppå liksomscenen står et utvalg små skulpturer og poserer. Det er et stort utvalg, som kommer fra tidlig og seint i Fattals lange karriere; side om side står de både moderne og historiske på samme tid. plass i verden og historien, står det i utstillingsteksten. Og visst stemmer det, jeg blir bare overrasket over at kunstneren tilsynelatende ser ut til å mene at vår posisjon ikke er så ødeleggende og fæl som vi i dag kanskje lures til å tro.
Kanskje er vi litt dumme, litt utilstrekkelige. Kanskje er vår virkelighetsoppfatning det motsatte av objektiv og vår forståelse av historien så fragmentert at den knapt kan kalles historie i det hele tatt.
ALT DETTE HAVNER LITT i bakgrunnen mens jeg betrakter selve verkene. Selv om de er små, fyller de hele rommet med sin lekne holdning. Å finne fantastiske forklaringer på hvordan de henger sammen med hverandre, eller det å spinne personifiserte historier til dem er et morsomt tidsfordriv jeg ikke klarer å unngå.
Bare det å finne ut hvilken skulptur som passer til hvilken tittel på kartet er en liten lek i seg selv. Jeg mister meg selv i tiden mens jeg ser på de ulike fargene, formene og størrelsene; på den hvite scenen med den hvite veggen i bakgrunnen kan man kun måle skulpturene mot hverandre, og noe underlig skjer med min tro på egen oppfattelsesevne.
DET SOM ALLTID HAR VÆRT enkle spørsmål blir plutselig umulige å svare på–hvor høyt er egentlig
18 cm? Hvordan ser en sky ut? Men arbeidet som etterlater mest markante spor for min del, er Fattals eneste videoarbeid, «Autoportait». På en pidestall står en liten monitor som viser kunstnerens selvportrett; innspilt i 1972, men ferdigstilt i
2012.
På skjermen sitter en ung Fattal og snakker – ikke ulikt de titusenvis av vloggene som florerer på Youtube. Men istedenfor å vise hvilke 15 ting som alltid fins i hjemmet hennes, eller de beste triksene for perfect countouring, snakker hun om menneskets kapasitet til å lide. Igjen på sin subtile, humoristiske måte.
HUN FORTELLER USMINKET, nesten litt sjenert om livet sitt. Om det brennende ønsket om å gjøre sin egen greie. Om å flytte til London og deretter Paris. Om å åpne en skole for å studere det arabiske utdanningssystemet.
Og mellom drømmene forteller hun om store og små triumfer, før hun leende legger til «Og likevel var mamma aldri fornøyd–‘Simone, hvorfor slutter du ikke å røyke?’»
Kanskje er vi litt dumme, litt utilstrekkelige.
«FIX YOUR GAZE ON SATURN’S RINGS» gjør mange ting samtidig. Den opplyser og utfordrer, poengterer og harselerer. Kanskje til og med underholder. Den er vel verdt et besøk.
Kunstanmelder
FREDAG 7. FEBRUAR 2020 BERGENS TIDENDE