At ikke kommunene eller staten har innført beinharde miljøavgifter for besøkende cruiseskip, er ubegripelig.
Nå kan norske fjorder kanskje få puste fritt.
JEG KAN GODT forstå at cruisenæringen sitter med en slags «Titanic»-følelse nå. Her i Bergen er de fleste anløp kansellert til midten av mai. Det er like greit, siden Bergen kommune forbyr cruiseturister å gå i land her.
Også i resten av verden behandles havets gigantiske turistmaskiner på samme måte, spesielt skipene som har fått påvist korona-smitte om bord.
Sommeren ser svart ut. Men kanskje det ligger muligheter i en slik krise også?
HVOR VI SKAL ETTER at koronaviruset har herjet seg ferdig med verdensøkonomien, er det ingen som vet.
Men jeg håper den mest åpenbare erkjennelsen er at ingen trær kommer noen gang til å vokse inn i himmelen. Aldri. Never.
Det gjelder absolutt alle næringer, også reiselivsindustrien. Kanskje spesielt den delen som sliter mest med omdømmet: cruisetrafikken.
BERGEN ER EN sjøfartsby, og lenge var det naturlig å ønske nye cruiseskip velkommen, hele sommerhalvåret gjennom. Helt til det ble altfor mye for de fleste.
Forventningen om nær ubegrenset vekst har vært reiselivets store illusjon de siste tiårene. Problemet er at turismen er like utsatt for nervøse konjunkturer og katastrofer som oljeprisen. Det ser vi nå.
I FJOR KOM DET over en halv million cruiseturister til Bergen. I år skulle oppunder 700.000 lande her. I årets sesong var det ventet hele 4,7 millioner cruiseturister til norske havner totalt.
Massen av tilreisende sliter på kulturminner, naturen, Bryggen, Torget, miljøet, klimaet og befolkningens tålmodighet.
Bergen kommune har begynt å sette bremsen på. Men det er ikke altfor lenge siden både reiseliv og politikere mente byen kunne ta imot en million cruiseturister i året.
MEGATURISMEN DRAR OGSÅ med seg andre følgeskader. Mange av dem handler om å ha et sted å plassere alle turistene.
Mest fremtredende er iveren etter å tilfredsstille turismens behov. Kommuner langs kyst og fjord vil ha cruisekai, skylifts, shuttlebusser, bredere veier, bedre bosshåndtering og flere suvenirbutikker.
Selv om stedets egenart går fløyten (les: Flåm).
EN UNDERSØKELSE FRA Innovasjon Norge fra 2014 viser at cruiseturister bruker om lag tolv milliarder kroner på norgesferien sin.
Bare to milliarder av dem blir igjen på land hos norske næringsaktører. Oppunder ti milliarder kroner går rett til rederiene.
Den minste andelen tilfaller altså dem som sitter igjen med de største belastningene.
At reiseliv og myndigheter på land finner seg i denne skjevfordelingen, er rart. At ikke kommunene eller staten har innført beinharde miljøavgifter for besøkende cruiseskip, er ubegripelig.
INGEN ER MER KLAR over cruisenæringens dårlige omdømme enn cruisenæringen selv. Store rederier er i ferd med å ta grep, og bestiller mer miljøvennlige skip.
Utfordringen er at det tar flere år å kontrahere og bygge nye flytepalasser. Og på den tiden kan det skje mye rart. En pandemi, for eksempel.
SPØRSMÅLET ER OM folk vil ha råd til å reise like langt og mye som de siste årene.
Og så spørs det om tanken på å flyte rundt i svære stålcontainere stuet sammen med 2500 andre turister, vil virke fristende i fremtiden.
DET KAN VIRKE umusikalsk å komme med velmente råd fra sidelinjen, når bransjen står midt i sitt største ras siden terroren 11. september 2001 og finanskrisen i 2008.
Men koronakrisen viser hvor risikabelt det er å satse på en eneste faktor: At flere hundre tusen båtturister skal flyte i land hver eneste sommer.
Reiselivet bør ikke innrette seg så kortsiktig lenger. For å omskrive et tidsriktig munnhell: «Omstilling is coming».
CRUISENÆRINGEN VIL NEPPE dø, og lite tyder på at rederiene vil legge seg selv ned. Men reiselivsbransjen må selv være villig til å diskutere reduksjon, ikke bare vekst.
Regjeringen har bestemt at utslipp fra skip i verdensarvområdene Nærøyfjorden og Geirangerfjorden skal ned.
Det setter en viktig presedens, og er et tydelig signal om at den politiske viljen til å kontrollere cruisefarten vokser.
SKIPENE MÅ BLI utslippsfrie, og cruisetrafikken må bremses. Logistikken knyttet til det som blir igjen av den, må bli utslippsfri, grønn og mindre invaderende. «Bærekraft» må bli mer enn en floskel.
Og trenger flere småkommuner egentlig sin egen cruisekai og skylift? Forsvinner turistene, kan det bli svært dyre investeringer å betale ned på.
FORHÅPENTLIG ER REGJERINGENS krisepakker til næringslivet treffsikre.
For reiselivet bør det viktigste nå være å berge hotellene, spisestedene, kultur≠livet og alt som får folk til å bli en stund, og kjenne Bergen og Vestlandet tettere på pulsen.
Ingen ønsker å reise til en nedstengt landsdel.
At ikke kommunene eller staten har innført beinharde miljøavgifter for besøkende cruiseskip, er ubegripelig.